En kritikk mot Olaf Hassel

Jeg leser overlege dr. med. Terje Basilier sin doktorgradsavhandling Hørselstap og egentlig døvhet i et sosialpsykiatrisk perspektiv med interesse. Med følgende sitat hentet Basilier fra Døves Tidsskrift nr. 7/1971 der amatørastronomen Olaf Hassel skrev en artikkel med tittelen "Hvorfor brukes ordet "døvstum"?":

"Som elev på døveskolen for omkring 60 år siden var jeg lei av ordet døvstum, som vanligvis ble brukt i avisene. I de etterfølgende årene kunne jeg som voksen ikke skjønne hvorfor dette ordet var så seiglivet i norsk presse" [...] "Omsider fant jeg en naturlig forklaring på hvorfor de hørende bruker uttrykket døvstum. Det kommer av at vi døve vanligvis bruker tegnspråket oss imellom, sammen med lydløs tale. Vi ledsager tegnspråket med tale, men uten å bruke stemmen. Dette fører til at de hørende betrakter oss som stumme. Det er derfor vår egen skyld at de hørende bruker uttrykket "døvstum" og ikke "døv". De hørende hører stadig stemmer i sin nærhet - røster fra mennesker som snakker med hverandre. For dem er det noe usedvanlig at de ikke hører stemmer når døve snakker med hverandre. Vi gjør tegn og "hvisker". Det er da uunngåelig at dette gjør sterkt inntrykk på de hørende, som tror vi er stumme" (Basilier 1973)

Før Olaf Hassel ble en voksen mann, viser det seg at han visste hva ordet døvstum betydde da han gikk på døveskolen. Det er et interessant perspektiv. Når jeg prøver  å tenke tilbake i min tid på døveskolen, har jeg ikke skjønt hva døvstum egentlig betydde. Da Olaf Hassel var ferdig med skolelivet, bekjempet han dette ordet. Som mange av oss døve forstår, innebærer ordet 'døvstum' et negativt ladet begrep. Det har en sammenheng  med tiden tilbake til den greske filosofen Aristoteles (omkring 300 f.v.t.) der han påsto at når man ikke kunne høre, kunne man ikke utvikle seg intellektuelt. Den som ikke kunne høre, ble "degradert" til dyr. Det aristoteliske vitenskapsidealet hadde en meget sterk innflytelse utover hele middelalderen. Etter ca. 1500- eller 1600-tallet endret dette synet seg. Det ble lagt mer og mer pedagogiske utfordringer til å undervise døve uansett metoder. Når Hassel skrev:  

"Det kommer av at vi døve vanligvis bruker tegnspråket oss imellom, sammen med lydløs tale. Vi ledsager tegnspråket med tale, men uten å bruke stemmen. Dette fører til at de hørende betrakter oss som stumme",

forstår jeg at dette er et karaktertrekk som viste en holdning fra forgangen tid at de døve snakket et stumt språk med andre døve. Kommunikasjonen mellom dem var lydløs eller merkelige og uforståelige lyder.  Det måtte være en av grunnene til at Aristoteles, som selv var hørende,  betraktet dem som stumme eller vesener med rare lyder. Dermed fordømte han dem til dyr. Dette er min fortolkning. Sett at døve imellom var normalt, vil jeg med dette reagere Hassels påstand med interesse:

"Det er derfor vår egen skyld at de hørende bruker uttrykket "døvstum" og ikke "døv". De hørende hører stadig stemmer i sin nærhet - røster fra mennesker som snakker med hverandre. For dem er det noe usedvanlig at de ikke hører stemmer når døve snakker med hverandre. Vi gjør tegn og "hvisker". Det er da uunngåelig at dette gjør sterkt inntrykk på de hørende, som tror vi er stumme"

Vår egen skyld? Hva i all verden kunne denne anerkjente amatørastronomen påstå noe slikt? Var det døves skyld når slike personer som lærere, leger osv fokuserte på det perfekte idealet? Et ideal som kun perfekte mennesker kunne fungere godt. Etter min mening var det ikke de døves feil, men derimot ofre for den annen form for galskap som den franske filosofen Michel Foucault har skrevet i sitt verk Galskapens historie med følgende tekst fra en av mine gamle semesteroppgaver på filosofistudiet: 

Forordet i Galskapens historie begynner med to viktige sitater som betyr mye for Foucault, nemlig Pascals[1] ”Menneskene er i sitt vesen så gale at det å ikke være gal bare er en annen form for galskap” og Dostojevskijs[2] ”Man kan ikke overbevise seg om sin egen sunne fornuft ved å sperre inne sin nabo”. Disse sitatene kan tolkes som to momenter ved Foucaults prosjekt, der Pascals sitat antyder at synet på fornuft og ufornuft, før den store innesperringen rundt år 1650 fant sted, ikke har skilt lag, at galskapen var en del av fornuften, som en erfaring av galskapen. Men så sier Dostojevskij, som levde senere enn Pascal, at mennesket begynte å studere galskap som en ”sykdom”, som noe som ikke finnes hos normale mennesker (Schaanning 2000), og dermed ble galskapen redusert til et forskningsobjekt. Med dette startet fenomenet psykiatri som en vitenskapsdisiplin. På den måten har man i psykiatrien fjernet det som er det mest grunnleggende ved det å være et menneske for den gale og redusert ham til å være ”syk”. Her ser det ut til at psykiatrien har realisert det Pascal kaller ”[…]en annen form for galskap”. Med dette menes at de som driver med vitenskap om ulike områder knyttet til galskap, som for eksempel psykiatere og leger, ligger under for en annen form for galskap. Som Schaanning skriver i Fortiden i våre hender:

            ”[…]galskap er å tro at de selv ikke er gale” (Schaanning 2000).

Denne andre formen for galskap har fått psykiatere og leger etc. til å tro at de, ved å gjøre galskapen til et vitenskapelig objekt i og med innesperringen av de gale i sinnsykehuset, driver en vitenskap som representerer sannheten. Altså er galskapen et sannhetsanliggende for psykiatrien (Schaanning 2000). 

Med dette mener jeg at det er som ofre døve mennesker har måttet lide under en slik galskap opp gjennom en lang historie. Dette har eksistert seg helt tilbake til Aristoteles sin tid. Hassels påstand er derfor feilaktig, etter mitt syn.  For å unngå det anakronistiske perspektivet tar jeg selvfølgelig hensyn til at Hassel levde fra en annen tid enn vår.  Med den kunnskapen og erfaringen han hadde fått med seg kan aldri sammenlignes med vår egen tid. Aristoteles, i likhet med andre filosofer, kan ha tatt mye feil. Det samme med Hassel også. Takket være vår tids forskning og oppdagelser har gjort oss masse kunnskaper om den døvehistorien bak oss. I vår egen tid er det en annen kunnskapsstruktur som er i stadig forandring i forhold til henholdsvis Aristoteles' og Hassels tid. Men ingen av oss vet at den og den kunnskap er eksakte eller misvisende. Tenker her på paradigmeskifter mellom normalvitenskap og små/store revolusjoner a la Kuhn. Kunnskaper er derfor i stadig forandring. 

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver: "Bare ved den største kraftanstrengelse i nutiden, kan dere tillate dere å tyde det forgangne".  Det vil si at vi bare kan forstå tidligere tiders mennesker, deres tanker og handlinger - i forholdet til naturen som ellers - ved den høyeste utvikling av vår egen innlevelsesevne (Hegge 1993).

---

[1] Blaise Pascal (1623-1662), fransk matematiker, teolog, fysiker og filosof

[2] Fjodor Dostojevskij (1822-1881), russisk forfatter

Litteratur:

Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i et sosialpsykiatrisk perspektiv

Hegge, H. (1993): Mennesket og naturen 


Kuhn, T. (2002): Vitenskapelige revolusjoners struktur

Madsen, Ø. (2007): Døves stilling i samfunnet frem til vår tid sett i lys av Foucaults filosofi om annerledeshet – ble de behandlet som gale?

Schaanning, E. (2000): Fortiden i våre hender. Foucault som vitenshåndtør. Bind 2

Begrepet "stillhet" 2

For meg personlig er stillhet en viktig del av mitt liv. Stillhet forbinder jeg med søking etter en tilværelse som gir meg tilfredshet, harmoni og sinnsro. Det finnes mange måter å søke stillheten på. Dra på hyttetur, gå på skitur/fjelltur/skogstur, se på film, spise og nyte maten osv. er for meg veien til stillhet. Veien til stillhet på denne måten er for meg veldig positiv bare hvis jeg føler behov for det. Behovet for refleksjon og selvomsorg er noe jeg har sans for. Gjennom refleksjon bruker jeg den nietzscheanske fremgangsmåten: Omvurdering av alle verdier, endring av selvet etter behov og erfaring, og skape min skjebne. På denne måten praktiserer jeg omsorg for meg selv. Dette betyr å bearbeide og bevare min personlige integritet, utvikling og autonomi med tanke på mine valg og handlinger ut fra nuet. Fortiden er noe som er historisk betinget og kan derfor ikke forandres. Personlig historie er noe vi må bære resten av livet, og er vår læremester i omvurderingen av alle verdier. Nåtiden er noe vi arbeider for å skape vår skjebne. Til dette kreves det vilje til makt, som betyr å styre over eget liv gjennom  å tenke selv og ta egne avgjørelser. Fremtiden er fulle av muligheter. Derfor er fremtiden noe bevegelig. Så bevegelige at vi må ha holdepunkter i nåtiden. 

Jeg vil understreke at mennesker har sine egne fortolkninger, oppfatninger og erfaringer knyttet til stillhet. Jeg går ikke med på å være enig med filosofer, teologer, psykologer om hva stillhet betyr. Men jeg lar meg lytte til deres erfaringer og råd. Jeg kan studere ulike definisjoner og lære/dogmer fra ulike perspektiver. På denne måten kan jeg vurdere og ta egne valg. Ingen andre skal foreta valg og handling for meg. For ellers vil jeg være et offer for flokkdyrmentalitet. Det vil jeg helst unngå. Flokkdyrmentaliteten gir meg ikke stillhet. Bare når jeg søker en tilværelse som gir meg tilfredshet, harmoni og sinnsro. Om det er i en sosial eller i en ensom tilværelse i en positiv forstand.     

Jeg ønsker dere en fredfull adventstid.

Begrepet "stillhet"

Stillhet kan oppfattes synonymt som:  silentium, taushet, bortglemthet, fred, glemsel, lydløshet, ro.

Før sommeren 2010 hadde jeg en liten undersøkelse. Jeg stilte et spørsmål til to studenter:

"Er stillhet skremmende/knugende for hørende?"

Svar 1:

"Det virker jo ofte sånn. F.eks. når man begynner å snakke med seg selv eller synge hvis det blir stille for lenge. Men jeg er ikke helt sikker. Det er så sjeldent jeg opplever stillhet."

Svar 2:

"Jeg qua hørende er vel heller alltid allerede "innenfor" en verden av lyd. Stillhet blir i så måte bare en negasjon av en verden som "egentlig" konstitueres av lyd. Stillhet for meg konstitueres således gjennom en ikke-lyd, eller en forventning-om-en-lyd-som-straks-skal-komme. Kanskje er således "stillheten" fundamentalt sett annerledes for deg som døv?"

Interessante svar!

I dag møtte jeg en bachelorstudent i studentkaféen. Vi satt og snakket sammen om alt mulig. Like før slutten av samtalen, nevnte han at han måtte finne en plass i en lesesal for å få ro. Han sa at når han prøvde å lese i kaféen, var det nesten håpløst å konsentrere seg om stoffet. Det ser ut som om man er seg bevisst behovet for stillhet. Således er dette situasjonsavhengig. 

Min tese er at når man som hører, sitter lenge i et lydløst rom og ingenting gjør eller skjer noe: da kan stillheten være skremmende/knugende. 

Ut fra de svar jeg har funnet, bekrefter noe om denne stillheten. Det er noe som om når jeg er nede under vannet for å holde pusten lenge som mulig. På tampen av tiden blir jeg litt redd og da tenker jeg:  Jeg må ha luft for å puste!

Men stillhet kan også være noe positivt. Jeg tenker meg på selvomsorg blant oss. Vi trenger tid å trekke litt tilbake for å reflektere over egne livssituasjoner. For eksempel har munkene i bestemte klostre vanvittig mye stillhet. Det handler først og fremst om det å være seg bevisst stillhet i sitt forhold til Gud. 

Men hvis man da ikke er seg bevisst behovet for stillhet, kan stillheten være skremmende/knugende. 

For oss døve kan stillheten også være skremmende/knugende. Vi er avhengig av bevegelser for øye. Når en døv person er lenge i et ikke-bevegelig rom, føler man selvfølgelig stillhet. Når ingenting skjer noe bevegelig i rommet, kan det bli kjedelig. Noen søker andre for å få selskap.

Min konklusjon: 

På en eller annen måte kan stillheten utløse rastløshet hos døve like mye som for hørende.

Hegel og Deafhood-begrepet

Sist fredag var jeg på min faste leseplass ved Universitetet i Bergen. Jeg arbeidet med Honneths filosofi. Honneth har sin inspirasjon fra Hegel, fordi Hegel har arbeidet med begrepet anerkjennelse. Med henvist kilde fra Honneths artikkel "Den individuelle frihetens patologier. Hegels samtidsdiagnose og vår tid" har jeg utviklet en idé inspirert av Hegels egen tekst.

Honneth skriver i artikkelen at "[n]år vi nå gir oss i kast med den hegelianske rettsfilosofien, må vi først gjøre det klart for oss hva som er bokas grunnidé. Det er intet mindre enn et forsøk på å skissere  de normative betingelsene som gjør det berettiget å kalle de moderne samfunnene for "rettferdige" . [...] Hegel [er] overbevist om at [...] et slikt rettferdighetskriterium må innrettes etter prinsippet om individuell frihet eller autonomi. Et moderne samfunn er bare rettferdig når det lykkes i å sikre alle sine medlemmer vilkårene for å virkeliggjøre individuell frihet." (Honneth 2009:197)

Jeg har derfor omformulert denne teksten fra hans verk "Rettsfilosofien", i hans berømte "Innledning". Hvis vi klarer å finne frem den teksten jeg sikter til, §1, første avsnitt: Den filosofiske rettsvitenskapens gjenstand er rettens ide, rettens begrep og hvordan den blir virkeliggjort, så er det naturlig for meg å bli inspirert til å tenke på Deafhood som en ide, et begrep og en virkeliggjøring. Begrepet Deafhood ble utarbeidet av den britiske sosialantropologen Paddy Ladd med sin doktoravhandling Understandig Deaf Culture.

Altså omformulert: 

Den filosofiske Deafhood-vitenskapens gjenstand er Deafhoods ide, Deafhoods begrep og hvordan den blir virkeliggjort.

Siden jeg arbeider med Honneths teori om anerkjennelse,  er dette sitatet nettopp det jeg sikter til. Døve menneskers mest grunnleggende verdier har alltid eksistert og aldri forvitres. Tiltross for mange omveltninger mot Deafhood som grunneleggende verdier, har den overlevd over tid. Slike omveltninger menes her pedagogiske strider, medisinens syn på annerledeshet som sykdom, lyte osv. Hva er det som gjorde/gjør at Deafhood fortsatt eksisterer? Nettopp disse omveltningene er tegnene tydelige: Deafhood som en virkelighet mangler anerkjennelse. Derfor er det alltid kamp om anerkjennelse for døve mennesker i alle år. Begrepet Deafness (døvhet) er en diskurs skapt av folk som  vitenskapsmenn, medisinere, pedagoger og teologer helt tilbake til Aristoteles sin tid (det aristoteliske vitenskapsidealet) og frem til i dag(CI er et eksempel på en bakenforliggende ønske om å skape et perfekt menneske/samfunn). Denne diskursen var og er alltid en dynamikk eller bevegelse i kampen mellom tale- og tegnmetoden. Denne makten fungerer som en tautrekking. Dette er en form for kraftrelasjon mellom disse to ulike pedagogiske metodene. Døve som potensielle talerør for Deafhood-diskursen var helt utenfor den  deafness-diskursen. Men også omvendt: Hørende fagfolk som potensielle taleror for deafness-diskursen utenfor den Deafhood-diskursen. Igjen blir de to ulike diskursene som en form for makt og motstand. Innenfor dette forholdet er det alltid en dynamikk mellom deafness og Deafhood.

Hvis jeg tillater meg å bruke Deafhood som begrep istedet for rett i Hegels §1 i Rettsfilosofien, vil dette kanskje tolkes på en bedre måte å forstå idéen Deafhood på. Derfor omskriver jeg Hegels tekst på denne måten:

Anmerkning:

"Filosofien har med ideer å gjøre og ikke med det en pleier å kalle bare begreper. Den avslører tvert om slike begrepers ensidighet og usannhet, og viser at det bare er  begrepet (ikke det som ofte kalles det, men som bare er abstrakte forstandsbestemmelser) som har virkelighet, og da på en slik måte at det gir virkelighet til seg selv. Alt som ikke er virkelig på denne måten og satt ved begrepet selv, er bare tilvære som går over, utvendige tilfeldigheter, meninger, foreteelser uten vesen, usannhet, bedrag og så videre. Den utformingen som begrepet får når det virkeliggjør seg selv, er det andre som er vesentlig for erkjennelsen av begrepet selv, nemlig det vesentlige momentet til ideen, som forskjell fra den formen det har når den bare har begrepets form." (Hegel 2006:37)

Tillegg:

"Begrepet og dets eksistens er to sider som er skilt, men samtidig forent, slik som sjel og legeme. Kroppen og sjelen er ett og samme liv, og likevel kan de to sies å ligge utenfor hverandre. En sjel uten legeme vil ikke være levende og omvendt. Slik er begrepets tilvære dets kropp, og kroppen adlyder den sjelen som har frembrakt den. Spirene har treet inni seg og inneholder hele dets kraft, selv om de ennå ikke er treet selv. Treet tilsvarer helt spirens enkle bilde. Dersom kroppen ikke tilsvarer sjelen, så er den elendig. Enheten av tilvære og begrep, av kropp og sjel, er idéen. Den er ikke bare harmoni, men noe fullstendig gjennomtrrengt. Ingenting kan leve dersom det ikke på en eller annen måte er idé. Rettens (Deafhoods) idé er friheten, og for å bli korrekt oppfattet, må den kunne erkjennes i sitt begrep og i dets tilvære." (Hegel 2006:37-38)

Det er fristende å sammenligne døve og hørende som kropp og sjel. Siden anerkjennelsen er en dialektisk fremgangsmåte, er det rimelig å betrakte den som gjensidig. Hvis hørende ikke tilsvarer døve eller omvendt, er forholdet elendig. Men hvis det derimot er slik at hørende tilsvarer døve eller omvendt, så er det en god mulighet for en gjensidig anerkjennelse. Denne gjensidige anerkjennelsen sammenligner jeg med Hegels metaforiske tre. Hvis elendigheten eksisterer mellom hørende og døve, er det tydelig at kunnskap om hverandre mangler, som et svart hull. Deafhood som et begrep er forstått som en diskurs av døve selv, basert på livserfaringer som døve opplevde/opplever i et fonosentrisk samfunn. Det er en ide som døve bruker sin måte for å forklare sin virkelighet på. Deafhood er et budskap til det eksisterende samfunnet (hvor som helst). Det er en virkelighet som samfunnet trenger å tilegne seg kunnskap om. Også omvendt. Døve trenger kunnskap om sitt forhold til hørende. Døve uten samfunnet vil ikke være levende og omvendt. Her er jeg litt kritisk: Hørende klarer seg fint uten døve fordi de representerer storsamfunnet. Døve som et minoritetssamfunn er derfor mer sårbar enn den store befolkningen. Min ide er altså den gjensidige kunnskapen om hverandre. Hvis den gjensidige kunnskapen om hverandre er god, så vil den gjensidige anerkjennelsen bli større og sterkere. Men det er dessverre slik at døve som en befolkning er så liten til å kunne påvirke storsamfunnet. Selv om Foucault har lagt fram biopolitikken som en form for styringsrasjonalitet med tanke på bruken av statistikker og sannsynlighetsregning. Med denne som bakgrunn for vedtak i samfunnspolitikk, har det gitt negative konsekvenser for døves liv og vilkår. Fordi statistikker er basert på beregningen av "normalitet", og dermed faller døve som andre funksjonshemmede ut av det eksisterende "normalitetsbegrepet". Jeg må få si at det er meget svakt av oss mennesker å fokusere på prioriteringen av "normalitet" og sette "normalitetskraften" ut i samfunnet. Altså er samfunnet tilrettelagt fonosentriske begrensninger (norske filmer uten tekster på kino er et av mange eksempler her). Mitt ønske er å få samfunnets politiske retningslinjer til å ta mer hensyn til de minoriteters svake sider i samfunnet. Svake sider fordi samfunnet ikke er tilrettelagt godt nok for dem.

Dette er min fortolkning av Deafhood som ide, begrep og virkeliggjøring basert på Hegels §1 i Innledningen av verket Rettsfilosofien.

Spørsmålene mine i dag er følgende: hvor elendig er forholdet mellom hørende og døve? Eller på en mer positiv måte: hvor godt er forholdet mellom hørende og døve? Var/er deafness-diskursen oppfyllende for det rettferdighetskriteriumet for individuell frihet overfor døve mennesker, slik Honneth formulerer det? Ga/gir deafness et bidrag til den individuelle friheten døve trenger? Hvis samfunnet anerkjenner Deafhood-diskursen, vil det gi et rettferdig bilde av den individuelle friheten blant døve? Hvis det motsatte er tilfellet, kan det oppfattes som en krenkelse mot døve både som individer og gruppe, fordi det faller utenfor det rettferdighetskriteriumet? Vil døve være mer inkluderende/intakte i samfunnet dersom Deafhood-diskursen anerkjennes?

Litteratur:

Hegel, G.W.F. [1821](2006):  Rettsfilosofien. Oslo: Vidarforlaget A/S
Honneth, A. (2009): Den individuelle frihetens patologier. Oslo: Agora 4/2009

Et Ludvig Holberg-sitat

Jeg fikk en mail fra min hovedveileder for masteroppgaven, Hans Marius Hansteen med dette sitatet:

Holbergs "Natur- og Folkerettens Kundskab" (1716) og kom over følgende i avsnittet "Om Talen"

Foruden ved Talen kand man ogsaa give sin Meening tilkiende ved adskillige Tegn, […] saaledes gives iligemaade tilkiende ens Meening ved Gebærder, saasom med et Nik, med Øynene, med Fødderne og Hænderne. Lucianus fortæller om den Dantzer, hvilken ved sine Spring uddtrykkede saaledes den Fabel om Martis og Veneris Hoer, at han syntes at fortælle den; saaledes fortæller ogsaa den Franske Gesandt Monr. De Sancy, at han udi Tyrkiet saae tvende Dumme en Tyrk og en Persianer, hvilke kunde ikke forstaae hinanden, efterdi de havde ikke eens Gebærder og Tegn; men da fandt man den tredie Dumme, hvilken kunde tiene dem til en Tolk. (143f)

Hvordan tolker vi denne teksten? Interessant og morsom tekst.

Nå forstår jeg min far.

I dag var jeg med min sønn, Filip André, til en julecup i futsal i Fyllingsdalen (Bergen). Han spilte  3 kamper. Jeg satt på tribunen og heiet på laget hans. Hver gang jeg hadde lyst til å kommentere hans spill etter hva jeg hadde sett, ble han litt irritert og lukket øynene. Litt sur, kanskje. Slike kommentarer er f.eks. : "Du bør konsentrere deg litt bedre i forsvarspillet, og ikke stå og prate med spillerne mens spillet var i gang."  Men når jeg sa: "Bra jobba!", smilte han tilbake og takket. Jeg tenkte bare på det beste for han. Men han forsto ikke de negative poengene, bare positive.  Er det normalt? Det er jo tross alt motganger som gjør oss til bedre i noe. Men Filip er jo fortsatt en liten gutt som ikke forstår de negative kommentarenes betydning. Derfor er ros veldig viktig i hans fase som lekende fotballspiller. Kanskje jeg som far og gammel fotballspiller må dempe litt ned mine forventninger til han? Jo, jeg tror det er best slik. Fotball er ikke alt i livet, men at den er lek og moro.  :=)

Men en slik holdning kjente jeg igjen fra min tid i FK Ørn (1984-1987). Faren min pleide å komme for å se på kampene jeg spilte. Hver gang jeg gjorde mer eller mindre tekniske feil på feltet eller på streken, kom han med sine kommentarer, både under pausene og etter kampene. Jeg likte ikke å høre  de negative kommentarer. Det ble sånn at jeg ofte klikket for meg hver gang faren min kommenterte. Fordi han hadde en spesiell måte å kommentere på, som irriterte meg. Det førte ofte til "krangler" hjemme. I dag har jeg bare å takke ham for hans beste måte å gjøre meg oppmerksom på å forbedre mine kvaliteter som keeper for Ørn. :=)

Men i dag, når jeg så på min sønn, forsto jeg hvordan faren min ville med meg. Han ville bare sitt beste for meg. Som regel spilte jeg ofte jevnt og godt. Men det var fordi jeg synes faren fokuserte for mye på det negative og lite på det positive. Det var dette Filip kanskje følte når jeg kommenterte det. Det er ikke alltid lett å være far. :=)  

Kanskje best jeg ikke kommenterer mer, men gir bare ros. Resten får treneren hans ta seg av.

Å skrive livshistorie - en inspirasjon fra Foucault

Maktanalytikk. Genealogi og arkeologi.

Foucault var en av de fremste skikkelser i debatten om maktteori i de siste årene før han døde i 1984. Hans bidrag til maktteorien var at analytikken tilpasses strategisk etter det gjenstandsfelt den forsøker å gjennomtrenge. Med dette oppfordrer han oss til å se makten som et analytisk skjema og advarer samtidig mot å snakke om ”en makt” eller om ”makten”, altså å bruke bestemt form, selv om dette kan være vanskelig å unngå språklig.  Det er i seg selv en omfattende oppgave, da han gjentatte ganger omvurderer og omformulerer sin maktanalytikk.

            Foucaults maktanalytikk og dens utvikling gjennom forfatterskapet må forstås i forhold til de teoretiske og filosofiske forskyvninger han søker å etablere i forhold til andre posisjoner. Det handler fremfor alt om å unngå den essensialistiske maktoppfatningen. For å unngå denne foretas et dobbelt trekk: Foucault oppløser på den ene side essensialismen i en generell filosofisk og nietzscheansk maktkonsepsjon hvor det legges vekt på maktens prosessuelle og konstituerende karakter. Dette utgjør Foucaults filosofiske maktkonsepsjon, en forståelse som lå til grunn for hans tolkning eller adopsjon av Nietzsches genealogi. Denne genealogien brukte han så for å reformulere maktbegrepet. På den annen side søker Foucault å utvikle et maktbegrep som kan anvendes i konkrete historisk og sosiologisk orienterte undersøkelser. Ved hjelp av dette maktbegrepet kan så Foucault beskrive hvordan makten har blitt transformert historisk. Det er nettopp dette som er den genealogiske analysens mål.

            En annen metode som var viktig for Foucault var det han kalte arkeologi.  Det dette innebærer er et ’gravearbeid’ som utforsker og frembringer byggesteinene til genealogien. Den er en form for utviklingshistorie over de historiske former som på forskjellige måter er blitt oppfattet som problematiske. Det er også til genealogien man skal gå hvis man vil forstå de teoretiske og filosofiske forskyvninger som er på spill i Foucaults maktanalytikk.

Hva kan dette fortelle oss om å skrive livshistorie? Mye av et menneskes livshistorie er glemt. Men også en del av den huskes i form av minner/erindringer. Er det mulig å "grave opp" mange skjulte erindringer? Er det mulig å undersøke enhvers handlings opprinnelse? Slik en psykolog prøver å hjelpe sin klient å "grave opp" den røde tråden i sitt liv. Bit for bit. Mange små biter kan bli til en større helhet. Hver bit har sin farge. Ulike farger settes sammen. På denne måten har man gode muligheter til en større selvinnsikt. Et menneskes liv er dynamisk betinget. Noen sier at det å skrive livshistorie kan virke som et terapi eller behandling. Foucault snakket om selvomsorg. Jeg forstår selvomsorg som en måte å trekke litt tilbake fra et liv i kaos til et liv i ro, den såkalte stoiske ro. Denne roen gir mennesket muligheten til å pleie seg selv gjennom refleksjon. Hvis man driver med selvomsorg i form av refleksjon, kan man i ettertid få større selvinnsikt eller være seg bevisst sitt forhold til seg selv og andre. Refleksjonen kan være slik at man kan tenke selv og skrive. Derfor skriver jeg min egen livshistorie i biter i ro og mak. Og nøster disse bitene mest mulig sammen. Jeg har min egen "hule", og i denne "hulen" er roen fantastisk. Dette er livsfilosofi.