En kritikk mot Olaf Hassel

Jeg leser overlege dr. med. Terje Basilier sin doktorgradsavhandling Hørselstap og egentlig døvhet i et sosialpsykiatrisk perspektiv med interesse. Med følgende sitat hentet Basilier fra Døves Tidsskrift nr. 7/1971 der amatørastronomen Olaf Hassel skrev en artikkel med tittelen "Hvorfor brukes ordet "døvstum"?":

"Som elev på døveskolen for omkring 60 år siden var jeg lei av ordet døvstum, som vanligvis ble brukt i avisene. I de etterfølgende årene kunne jeg som voksen ikke skjønne hvorfor dette ordet var så seiglivet i norsk presse" [...] "Omsider fant jeg en naturlig forklaring på hvorfor de hørende bruker uttrykket døvstum. Det kommer av at vi døve vanligvis bruker tegnspråket oss imellom, sammen med lydløs tale. Vi ledsager tegnspråket med tale, men uten å bruke stemmen. Dette fører til at de hørende betrakter oss som stumme. Det er derfor vår egen skyld at de hørende bruker uttrykket "døvstum" og ikke "døv". De hørende hører stadig stemmer i sin nærhet - røster fra mennesker som snakker med hverandre. For dem er det noe usedvanlig at de ikke hører stemmer når døve snakker med hverandre. Vi gjør tegn og "hvisker". Det er da uunngåelig at dette gjør sterkt inntrykk på de hørende, som tror vi er stumme" (Basilier 1973)

Før Olaf Hassel ble en voksen mann, viser det seg at han visste hva ordet døvstum betydde da han gikk på døveskolen. Det er et interessant perspektiv. Når jeg prøver  å tenke tilbake i min tid på døveskolen, har jeg ikke skjønt hva døvstum egentlig betydde. Da Olaf Hassel var ferdig med skolelivet, bekjempet han dette ordet. Som mange av oss døve forstår, innebærer ordet 'døvstum' et negativt ladet begrep. Det har en sammenheng  med tiden tilbake til den greske filosofen Aristoteles (omkring 300 f.v.t.) der han påsto at når man ikke kunne høre, kunne man ikke utvikle seg intellektuelt. Den som ikke kunne høre, ble "degradert" til dyr. Det aristoteliske vitenskapsidealet hadde en meget sterk innflytelse utover hele middelalderen. Etter ca. 1500- eller 1600-tallet endret dette synet seg. Det ble lagt mer og mer pedagogiske utfordringer til å undervise døve uansett metoder. Når Hassel skrev:  

"Det kommer av at vi døve vanligvis bruker tegnspråket oss imellom, sammen med lydløs tale. Vi ledsager tegnspråket med tale, men uten å bruke stemmen. Dette fører til at de hørende betrakter oss som stumme",

forstår jeg at dette er et karaktertrekk som viste en holdning fra forgangen tid at de døve snakket et stumt språk med andre døve. Kommunikasjonen mellom dem var lydløs eller merkelige og uforståelige lyder.  Det måtte være en av grunnene til at Aristoteles, som selv var hørende,  betraktet dem som stumme eller vesener med rare lyder. Dermed fordømte han dem til dyr. Dette er min fortolkning. Sett at døve imellom var normalt, vil jeg med dette reagere Hassels påstand med interesse:

"Det er derfor vår egen skyld at de hørende bruker uttrykket "døvstum" og ikke "døv". De hørende hører stadig stemmer i sin nærhet - røster fra mennesker som snakker med hverandre. For dem er det noe usedvanlig at de ikke hører stemmer når døve snakker med hverandre. Vi gjør tegn og "hvisker". Det er da uunngåelig at dette gjør sterkt inntrykk på de hørende, som tror vi er stumme"

Vår egen skyld? Hva i all verden kunne denne anerkjente amatørastronomen påstå noe slikt? Var det døves skyld når slike personer som lærere, leger osv fokuserte på det perfekte idealet? Et ideal som kun perfekte mennesker kunne fungere godt. Etter min mening var det ikke de døves feil, men derimot ofre for den annen form for galskap som den franske filosofen Michel Foucault har skrevet i sitt verk Galskapens historie med følgende tekst fra en av mine gamle semesteroppgaver på filosofistudiet: 

Forordet i Galskapens historie begynner med to viktige sitater som betyr mye for Foucault, nemlig Pascals[1] ”Menneskene er i sitt vesen så gale at det å ikke være gal bare er en annen form for galskap” og Dostojevskijs[2] ”Man kan ikke overbevise seg om sin egen sunne fornuft ved å sperre inne sin nabo”. Disse sitatene kan tolkes som to momenter ved Foucaults prosjekt, der Pascals sitat antyder at synet på fornuft og ufornuft, før den store innesperringen rundt år 1650 fant sted, ikke har skilt lag, at galskapen var en del av fornuften, som en erfaring av galskapen. Men så sier Dostojevskij, som levde senere enn Pascal, at mennesket begynte å studere galskap som en ”sykdom”, som noe som ikke finnes hos normale mennesker (Schaanning 2000), og dermed ble galskapen redusert til et forskningsobjekt. Med dette startet fenomenet psykiatri som en vitenskapsdisiplin. På den måten har man i psykiatrien fjernet det som er det mest grunnleggende ved det å være et menneske for den gale og redusert ham til å være ”syk”. Her ser det ut til at psykiatrien har realisert det Pascal kaller ”[…]en annen form for galskap”. Med dette menes at de som driver med vitenskap om ulike områder knyttet til galskap, som for eksempel psykiatere og leger, ligger under for en annen form for galskap. Som Schaanning skriver i Fortiden i våre hender:

            ”[…]galskap er å tro at de selv ikke er gale” (Schaanning 2000).

Denne andre formen for galskap har fått psykiatere og leger etc. til å tro at de, ved å gjøre galskapen til et vitenskapelig objekt i og med innesperringen av de gale i sinnsykehuset, driver en vitenskap som representerer sannheten. Altså er galskapen et sannhetsanliggende for psykiatrien (Schaanning 2000). 

Med dette mener jeg at det er som ofre døve mennesker har måttet lide under en slik galskap opp gjennom en lang historie. Dette har eksistert seg helt tilbake til Aristoteles sin tid. Hassels påstand er derfor feilaktig, etter mitt syn.  For å unngå det anakronistiske perspektivet tar jeg selvfølgelig hensyn til at Hassel levde fra en annen tid enn vår.  Med den kunnskapen og erfaringen han hadde fått med seg kan aldri sammenlignes med vår egen tid. Aristoteles, i likhet med andre filosofer, kan ha tatt mye feil. Det samme med Hassel også. Takket være vår tids forskning og oppdagelser har gjort oss masse kunnskaper om den døvehistorien bak oss. I vår egen tid er det en annen kunnskapsstruktur som er i stadig forandring i forhold til henholdsvis Aristoteles' og Hassels tid. Men ingen av oss vet at den og den kunnskap er eksakte eller misvisende. Tenker her på paradigmeskifter mellom normalvitenskap og små/store revolusjoner a la Kuhn. Kunnskaper er derfor i stadig forandring. 

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver: "Bare ved den største kraftanstrengelse i nutiden, kan dere tillate dere å tyde det forgangne".  Det vil si at vi bare kan forstå tidligere tiders mennesker, deres tanker og handlinger - i forholdet til naturen som ellers - ved den høyeste utvikling av vår egen innlevelsesevne (Hegge 1993).

---

[1] Blaise Pascal (1623-1662), fransk matematiker, teolog, fysiker og filosof

[2] Fjodor Dostojevskij (1822-1881), russisk forfatter

Litteratur:

Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i et sosialpsykiatrisk perspektiv

Hegge, H. (1993): Mennesket og naturen 


Kuhn, T. (2002): Vitenskapelige revolusjoners struktur

Madsen, Ø. (2007): Døves stilling i samfunnet frem til vår tid sett i lys av Foucaults filosofi om annerledeshet – ble de behandlet som gale?

Schaanning, E. (2000): Fortiden i våre hender. Foucault som vitenshåndtør. Bind 2

Begrepet "stillhet" 2

For meg personlig er stillhet en viktig del av mitt liv. Stillhet forbinder jeg med søking etter en tilværelse som gir meg tilfredshet, harmoni og sinnsro. Det finnes mange måter å søke stillheten på. Dra på hyttetur, gå på skitur/fjelltur/skogstur, se på film, spise og nyte maten osv. er for meg veien til stillhet. Veien til stillhet på denne måten er for meg veldig positiv bare hvis jeg føler behov for det. Behovet for refleksjon og selvomsorg er noe jeg har sans for. Gjennom refleksjon bruker jeg den nietzscheanske fremgangsmåten: Omvurdering av alle verdier, endring av selvet etter behov og erfaring, og skape min skjebne. På denne måten praktiserer jeg omsorg for meg selv. Dette betyr å bearbeide og bevare min personlige integritet, utvikling og autonomi med tanke på mine valg og handlinger ut fra nuet. Fortiden er noe som er historisk betinget og kan derfor ikke forandres. Personlig historie er noe vi må bære resten av livet, og er vår læremester i omvurderingen av alle verdier. Nåtiden er noe vi arbeider for å skape vår skjebne. Til dette kreves det vilje til makt, som betyr å styre over eget liv gjennom  å tenke selv og ta egne avgjørelser. Fremtiden er fulle av muligheter. Derfor er fremtiden noe bevegelig. Så bevegelige at vi må ha holdepunkter i nåtiden. 

Jeg vil understreke at mennesker har sine egne fortolkninger, oppfatninger og erfaringer knyttet til stillhet. Jeg går ikke med på å være enig med filosofer, teologer, psykologer om hva stillhet betyr. Men jeg lar meg lytte til deres erfaringer og råd. Jeg kan studere ulike definisjoner og lære/dogmer fra ulike perspektiver. På denne måten kan jeg vurdere og ta egne valg. Ingen andre skal foreta valg og handling for meg. For ellers vil jeg være et offer for flokkdyrmentalitet. Det vil jeg helst unngå. Flokkdyrmentaliteten gir meg ikke stillhet. Bare når jeg søker en tilværelse som gir meg tilfredshet, harmoni og sinnsro. Om det er i en sosial eller i en ensom tilværelse i en positiv forstand.     

Jeg ønsker dere en fredfull adventstid.

Begrepet "stillhet"

Stillhet kan oppfattes synonymt som:  silentium, taushet, bortglemthet, fred, glemsel, lydløshet, ro.

Før sommeren 2010 hadde jeg en liten undersøkelse. Jeg stilte et spørsmål til to studenter:

"Er stillhet skremmende/knugende for hørende?"

Svar 1:

"Det virker jo ofte sånn. F.eks. når man begynner å snakke med seg selv eller synge hvis det blir stille for lenge. Men jeg er ikke helt sikker. Det er så sjeldent jeg opplever stillhet."

Svar 2:

"Jeg qua hørende er vel heller alltid allerede "innenfor" en verden av lyd. Stillhet blir i så måte bare en negasjon av en verden som "egentlig" konstitueres av lyd. Stillhet for meg konstitueres således gjennom en ikke-lyd, eller en forventning-om-en-lyd-som-straks-skal-komme. Kanskje er således "stillheten" fundamentalt sett annerledes for deg som døv?"

Interessante svar!

I dag møtte jeg en bachelorstudent i studentkaféen. Vi satt og snakket sammen om alt mulig. Like før slutten av samtalen, nevnte han at han måtte finne en plass i en lesesal for å få ro. Han sa at når han prøvde å lese i kaféen, var det nesten håpløst å konsentrere seg om stoffet. Det ser ut som om man er seg bevisst behovet for stillhet. Således er dette situasjonsavhengig. 

Min tese er at når man som hører, sitter lenge i et lydløst rom og ingenting gjør eller skjer noe: da kan stillheten være skremmende/knugende. 

Ut fra de svar jeg har funnet, bekrefter noe om denne stillheten. Det er noe som om når jeg er nede under vannet for å holde pusten lenge som mulig. På tampen av tiden blir jeg litt redd og da tenker jeg:  Jeg må ha luft for å puste!

Men stillhet kan også være noe positivt. Jeg tenker meg på selvomsorg blant oss. Vi trenger tid å trekke litt tilbake for å reflektere over egne livssituasjoner. For eksempel har munkene i bestemte klostre vanvittig mye stillhet. Det handler først og fremst om det å være seg bevisst stillhet i sitt forhold til Gud. 

Men hvis man da ikke er seg bevisst behovet for stillhet, kan stillheten være skremmende/knugende. 

For oss døve kan stillheten også være skremmende/knugende. Vi er avhengig av bevegelser for øye. Når en døv person er lenge i et ikke-bevegelig rom, føler man selvfølgelig stillhet. Når ingenting skjer noe bevegelig i rommet, kan det bli kjedelig. Noen søker andre for å få selskap.

Min konklusjon: 

På en eller annen måte kan stillheten utløse rastløshet hos døve like mye som for hørende.