Begrepet "stillhet"

Stillhet kan oppfattes synonymt som:  silentium, taushet, bortglemthet, fred, glemsel, lydløshet, ro.

Før sommeren 2010 hadde jeg en liten undersøkelse. Jeg stilte et spørsmål til to studenter:

"Er stillhet skremmende/knugende for hørende?"

Svar 1:

"Det virker jo ofte sånn. F.eks. når man begynner å snakke med seg selv eller synge hvis det blir stille for lenge. Men jeg er ikke helt sikker. Det er så sjeldent jeg opplever stillhet."

Svar 2:

"Jeg qua hørende er vel heller alltid allerede "innenfor" en verden av lyd. Stillhet blir i så måte bare en negasjon av en verden som "egentlig" konstitueres av lyd. Stillhet for meg konstitueres således gjennom en ikke-lyd, eller en forventning-om-en-lyd-som-straks-skal-komme. Kanskje er således "stillheten" fundamentalt sett annerledes for deg som døv?"

Interessante svar!

I dag møtte jeg en bachelorstudent i studentkaféen. Vi satt og snakket sammen om alt mulig. Like før slutten av samtalen, nevnte han at han måtte finne en plass i en lesesal for å få ro. Han sa at når han prøvde å lese i kaféen, var det nesten håpløst å konsentrere seg om stoffet. Det ser ut som om man er seg bevisst behovet for stillhet. Således er dette situasjonsavhengig. 

Min tese er at når man som hører, sitter lenge i et lydløst rom og ingenting gjør eller skjer noe: da kan stillheten være skremmende/knugende. 

Ut fra de svar jeg har funnet, bekrefter noe om denne stillheten. Det er noe som om når jeg er nede under vannet for å holde pusten lenge som mulig. På tampen av tiden blir jeg litt redd og da tenker jeg:  Jeg må ha luft for å puste!

Men stillhet kan også være noe positivt. Jeg tenker meg på selvomsorg blant oss. Vi trenger tid å trekke litt tilbake for å reflektere over egne livssituasjoner. For eksempel har munkene i bestemte klostre vanvittig mye stillhet. Det handler først og fremst om det å være seg bevisst stillhet i sitt forhold til Gud. 

Men hvis man da ikke er seg bevisst behovet for stillhet, kan stillheten være skremmende/knugende. 

For oss døve kan stillheten også være skremmende/knugende. Vi er avhengig av bevegelser for øye. Når en døv person er lenge i et ikke-bevegelig rom, føler man selvfølgelig stillhet. Når ingenting skjer noe bevegelig i rommet, kan det bli kjedelig. Noen søker andre for å få selskap.

Min konklusjon: 

På en eller annen måte kan stillheten utløse rastløshet hos døve like mye som for hørende.