En spesiell bok

En spesiell bok
I går har jeg hatt en jobb på HiB/Møllendammen. Mens jeg hadde pause, besøkte jeg biblioteket der. Det var utstilt bøker som gis bort gratis. Da fant jeg en meget interessant bok (som jeg beholdt) som heter:

"Mobbing og harde personkonflikter" fra 1995. (Sigma Forlag) 

Forfattere: Ståle Einarsen, Bjørn Inge Raknes, Stig Berge Matthiesen og Odd H. Hellesøy. De tre første er psykologer og den siste er psykiater. 

Denne boken handler om helsefarlig samspill på arbeidsplassen. Dette fikk meg til å tenke på akkurat det jeg sikter til i min masteravhandling: moralsk krenkelse (Honneth) og dens konsekvenser for de rammede individer som Nietzsche kaller innadsrettethet og ressentiment/nag. Dette får videre helsemessige konsekvenser på sikt. Dessuten er dette jo et utmerket eksempel på at ulike arbeidsplasser er institusjoner for arbeidstakere a la  Foucault. Som jeg tenker meg hvordan maktforholdet mellom ledelsen og ansatte/mellom ansatte imellom fungerer. Jeg synes detter er et meget interessant prosjekt.

Bokens bidrag
Denne boken kan også gi en økt forståelse for hvordan det døve liv var, er og blir preget av mange typer krenkelser som følge av døvhet. Som mange av oss i samfunnet vet at det ikke er lett å være personer med sansetap (her: istedet for hørselshemmede eller funksjonshemmede). Slike personer er det lett å bli undervurdert på grunn av usikkerheten knyttet til sansetapet. Det er et vanlig fenomen som vi opplever. Det største problemet her er at det å være en person med sansetap kan få helsemessige konsekvenser. Den svenske psykologen Sven-Erik Malmström har skrevet en  interessant avhandling om det døve liv gjennom bruk av statistikker om dødsfall blandt døve. Statistikkene viser i følge ham ca 5 år kortere levetid for døve mennesker i forhold til gjennomsnittsmenneskets livslengde.  

Hvorfor ble det slik? For meg er dette logisk forstått forklaring. Hvis et menneske har det mer eller mindre vanskelig i livet på grunn av et eller annet problem, så vil det gå utover det helsesmessige for det. Jeg vil ta et eksempel på annerledeshetsmennesket: Når et annerledeshetsmenneske gjennom et liv som er preget av fordommer og undervurderinger pga sansetapet, må det bety at det blir hindret til å være et utagerende og utfoldende menneske som de fleste (merk: ikke alle) gjennomsnittsmennesker kan oppleve. Å være utagerende og utfoldende menneske er et skapende og kreativ vesen. Men så lenge disse kreftene blir passiv, så blir mennesket passiv eller reaktiv som Nietzsche kaller det. Gjennomsnittsmennesket, i den forstand at begrepet er basert på statistikker, er blitt en fiende for annerledeshetsmennesket. Derfor er det en fare for at  annerledeshetsmennesket får helsesmessige konsekvenser på lang sikt.  Sammenlign dette med et barn som har hatt en vanskelig oppvekst på grunn av vanskelige foreldre eller skilte foreldre osv. Det går utover barnet på det helsesmessige plan.

Derfor: hvis vi sammenligner de mobbeofrene fra arbeidsplassene med annerledeshetsmennesket i samfunnet, er det muligheter for å få innsikt i hvordan helsen, under betingelsen av at man er krenket, fungerer på lang sikt. 

Min egen erfaring er at det ikke er lett å være døv så lenge døvheten, døveskultur og tegnspråket ikke blir anerkjent av samfunnet pga annerledeshet. Mitt poeng er at så lenge døvheten, døveskultur og tegnspråket ikke blir anerkjent, blir det helsesmessige konsekvenser for mange døve på lang sikt. 

En fremskritt for CI-opererte

Heldigvis er det kommet forskningsresultater som viser viktighethen for at de CI-opererte må få tospråklig opplæring. 

Overlege Frank Becker ved Klinikk for hjerneskader på Sunnaas sykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo har skrevet en artikkel om dette. Se:  

http://www.dagensmedisin.no/debatt/2010/10/04/dove-barn-med-ci-bor-fa-go/index.xml

Selve artikkelen vises her:

"DØVE BARN SOM har fått operert inn hørselshjelpemiddelet cochleaimplantat (CI), bør lære både norsk og norsk tegnspråk. Dette bekreftes av flere verdensledende forskere som nylig deltok på en konferanse i Oslo.

I flere år har det blitt diskutert hvor godt talespråk døve barn kan oppnå gjennom cochleaimplantat - og om barn med CI bør lære tegnspråk eller kun talespråk. CI-teamet på Rikshospitalet, hvor alle cochlea-implantasjoner hos barn i Norge gjennomføres, fraråder foreldrene til barn med CI å la barna få tegnspråkopplæring.

Hørselsfunksjon i hverdagen

Nylig var flere av verdens ledende forskere på språkutvikling hos barn med cochleaimplantat samlet i Oslo i forbindelse med konferansen til Det internasjonale forbundet for klinisk lingvistikk og fonetikk (ICPLA). Konferansens program inneholdt en oversikt over dagens status for forskningen på feltet samt presentasjon av nyeste forskning. Resultatene er viktige også for den norske debatten.

Det er stor internasjonal enighet om at CI fører til en hørselsfunksjon som kan brukes i hverdagen og at døve barn kan oppnå et funksjonelt talespråk gjennom CI. 

Det er imidlertid også stor enighet om at resultatene varierer stort fra barn til barn: noen barn har en god eller svært god talespråkutvikling minst på høyde med tunghørte barn. Andre opplever dessverre et dårligere resultat selv etter mange år med CI.

Sosiale faktorer

Denne store variasjonen er det mest fremtredende funnet. Hva som er årsaken til forskjellene, er ennå ikke avklart, og det er for tiden ikke mulig å forutse forløpet for det enkelte barnet.Operasjonen med CI gjennomføres nå som regel i barnets første leveår. Forskningsresultatene så langt gir imidlertid ikke noe entydig bilde av at det er avgjørende å operere så tidlig som mulig, ettersom god talespråkutvikling også kan skje ved implantasjon opp til 4-årsalderen. En viktigere faktor enn alder ved operasjon ser ut til å være sosiale faktorer, som for eksempel foreldrenes utdanningsstatus.

Talespråkets utvikling

Det finnes ingen forskningsmessige bevis for påstanden om at bruk av tegnspråk forsinker eller forhindrer utviklingen av talespråk.

Tvert imot ble det presentert interessante funn fra en ny nederlandsk studie, som viste at barn med CI lærte talespråklige ord signifikant bedre hvis ordene ikke blir presentert kun som talespråklige ord, men sammen med tegnspråklige tegn.

En svensk fallstudie undersøkte utviklingen hos et barn av døve foreldre som fikk CI og formelt kun opplæring i svensk tegnspråk. Barnet hadde kontakt med talespråk gjennom en hørende bror og ellers kun gjennom fjerne slektninger og samfunnet ellers. Til tross for at barnet dermed ikke fikk formell trening i talespråk, kunne det ved 6-årsalderen snakke svensk tilsvarende 5-årsalderen, noe som er et godt resultat sammenlignet med det gjennomsnittlige resultatet for barn med CI.

Den påfølgende diskusjonen viste at ledende internasjonale forskere på språkutvikling hos barn med cochleaimplantat er samstemte om at barn med CI bør vokse opp med både tegnspråk og talespråk. Hovedargumentet er at utviklingen av et språklig symbolsett er avgjørende for menneskets mentale, sosiale og emosjonelle utvikling.

Det viktigste er å sikre at alle barn utvikler en god språklig funksjon - på hvilket språk bør være underordnet dette hovedmålet. Fordi en del barn med CI ikke vil oppnå et godt nok talespråk, bør alle barn med CI også vokse opp med tegnspråk. Dette vil sikre en språklig utvikling uansett hvor bra talespråket blir, og dermed sørge for at barn med CI får det best mulige utgangspunktet for et vellykket og tilfredsstillende liv. Etter hvert kan de selv velge hvilke(t) språk de ønsker å bruke."

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/10

Tanker/Spørsmål:

Dette handler om barna med CI. Men hva med de døve barna som foreldrene ikke har valgt la dem CI-opereres eller på grunn av anatomiske årsaker ikke kan CI-opereres?

Å være eller ikke å være - det er spørsmålet! (W. Shakespeare)