Hegel og Deafhood-begrepet

Sist fredag var jeg på min faste leseplass ved Universitetet i Bergen. Jeg arbeidet med Honneths filosofi. Honneth har sin inspirasjon fra Hegel, fordi Hegel har arbeidet med begrepet anerkjennelse. Med henvist kilde fra Honneths artikkel "Den individuelle frihetens patologier. Hegels samtidsdiagnose og vår tid" har jeg utviklet en idé inspirert av Hegels egen tekst.

Honneth skriver i artikkelen at "[n]år vi nå gir oss i kast med den hegelianske rettsfilosofien, må vi først gjøre det klart for oss hva som er bokas grunnidé. Det er intet mindre enn et forsøk på å skissere  de normative betingelsene som gjør det berettiget å kalle de moderne samfunnene for "rettferdige" . [...] Hegel [er] overbevist om at [...] et slikt rettferdighetskriterium må innrettes etter prinsippet om individuell frihet eller autonomi. Et moderne samfunn er bare rettferdig når det lykkes i å sikre alle sine medlemmer vilkårene for å virkeliggjøre individuell frihet." (Honneth 2009:197)

Jeg har derfor omformulert denne teksten fra hans verk "Rettsfilosofien", i hans berømte "Innledning". Hvis vi klarer å finne frem den teksten jeg sikter til, §1, første avsnitt: Den filosofiske rettsvitenskapens gjenstand er rettens ide, rettens begrep og hvordan den blir virkeliggjort, så er det naturlig for meg å bli inspirert til å tenke på Deafhood som en ide, et begrep og en virkeliggjøring. Begrepet Deafhood ble utarbeidet av den britiske sosialantropologen Paddy Ladd med sin doktoravhandling Understandig Deaf Culture.

Altså omformulert: 

Den filosofiske Deafhood-vitenskapens gjenstand er Deafhoods ide, Deafhoods begrep og hvordan den blir virkeliggjort.

Siden jeg arbeider med Honneths teori om anerkjennelse,  er dette sitatet nettopp det jeg sikter til. Døve menneskers mest grunnleggende verdier har alltid eksistert og aldri forvitres. Tiltross for mange omveltninger mot Deafhood som grunneleggende verdier, har den overlevd over tid. Slike omveltninger menes her pedagogiske strider, medisinens syn på annerledeshet som sykdom, lyte osv. Hva er det som gjorde/gjør at Deafhood fortsatt eksisterer? Nettopp disse omveltningene er tegnene tydelige: Deafhood som en virkelighet mangler anerkjennelse. Derfor er det alltid kamp om anerkjennelse for døve mennesker i alle år. Begrepet Deafness (døvhet) er en diskurs skapt av folk som  vitenskapsmenn, medisinere, pedagoger og teologer helt tilbake til Aristoteles sin tid (det aristoteliske vitenskapsidealet) og frem til i dag(CI er et eksempel på en bakenforliggende ønske om å skape et perfekt menneske/samfunn). Denne diskursen var og er alltid en dynamikk eller bevegelse i kampen mellom tale- og tegnmetoden. Denne makten fungerer som en tautrekking. Dette er en form for kraftrelasjon mellom disse to ulike pedagogiske metodene. Døve som potensielle talerør for Deafhood-diskursen var helt utenfor den  deafness-diskursen. Men også omvendt: Hørende fagfolk som potensielle taleror for deafness-diskursen utenfor den Deafhood-diskursen. Igjen blir de to ulike diskursene som en form for makt og motstand. Innenfor dette forholdet er det alltid en dynamikk mellom deafness og Deafhood.

Hvis jeg tillater meg å bruke Deafhood som begrep istedet for rett i Hegels §1 i Rettsfilosofien, vil dette kanskje tolkes på en bedre måte å forstå idéen Deafhood på. Derfor omskriver jeg Hegels tekst på denne måten:

Anmerkning:

"Filosofien har med ideer å gjøre og ikke med det en pleier å kalle bare begreper. Den avslører tvert om slike begrepers ensidighet og usannhet, og viser at det bare er  begrepet (ikke det som ofte kalles det, men som bare er abstrakte forstandsbestemmelser) som har virkelighet, og da på en slik måte at det gir virkelighet til seg selv. Alt som ikke er virkelig på denne måten og satt ved begrepet selv, er bare tilvære som går over, utvendige tilfeldigheter, meninger, foreteelser uten vesen, usannhet, bedrag og så videre. Den utformingen som begrepet får når det virkeliggjør seg selv, er det andre som er vesentlig for erkjennelsen av begrepet selv, nemlig det vesentlige momentet til ideen, som forskjell fra den formen det har når den bare har begrepets form." (Hegel 2006:37)

Tillegg:

"Begrepet og dets eksistens er to sider som er skilt, men samtidig forent, slik som sjel og legeme. Kroppen og sjelen er ett og samme liv, og likevel kan de to sies å ligge utenfor hverandre. En sjel uten legeme vil ikke være levende og omvendt. Slik er begrepets tilvære dets kropp, og kroppen adlyder den sjelen som har frembrakt den. Spirene har treet inni seg og inneholder hele dets kraft, selv om de ennå ikke er treet selv. Treet tilsvarer helt spirens enkle bilde. Dersom kroppen ikke tilsvarer sjelen, så er den elendig. Enheten av tilvære og begrep, av kropp og sjel, er idéen. Den er ikke bare harmoni, men noe fullstendig gjennomtrrengt. Ingenting kan leve dersom det ikke på en eller annen måte er idé. Rettens (Deafhoods) idé er friheten, og for å bli korrekt oppfattet, må den kunne erkjennes i sitt begrep og i dets tilvære." (Hegel 2006:37-38)

Det er fristende å sammenligne døve og hørende som kropp og sjel. Siden anerkjennelsen er en dialektisk fremgangsmåte, er det rimelig å betrakte den som gjensidig. Hvis hørende ikke tilsvarer døve eller omvendt, er forholdet elendig. Men hvis det derimot er slik at hørende tilsvarer døve eller omvendt, så er det en god mulighet for en gjensidig anerkjennelse. Denne gjensidige anerkjennelsen sammenligner jeg med Hegels metaforiske tre. Hvis elendigheten eksisterer mellom hørende og døve, er det tydelig at kunnskap om hverandre mangler, som et svart hull. Deafhood som et begrep er forstått som en diskurs av døve selv, basert på livserfaringer som døve opplevde/opplever i et fonosentrisk samfunn. Det er en ide som døve bruker sin måte for å forklare sin virkelighet på. Deafhood er et budskap til det eksisterende samfunnet (hvor som helst). Det er en virkelighet som samfunnet trenger å tilegne seg kunnskap om. Også omvendt. Døve trenger kunnskap om sitt forhold til hørende. Døve uten samfunnet vil ikke være levende og omvendt. Her er jeg litt kritisk: Hørende klarer seg fint uten døve fordi de representerer storsamfunnet. Døve som et minoritetssamfunn er derfor mer sårbar enn den store befolkningen. Min ide er altså den gjensidige kunnskapen om hverandre. Hvis den gjensidige kunnskapen om hverandre er god, så vil den gjensidige anerkjennelsen bli større og sterkere. Men det er dessverre slik at døve som en befolkning er så liten til å kunne påvirke storsamfunnet. Selv om Foucault har lagt fram biopolitikken som en form for styringsrasjonalitet med tanke på bruken av statistikker og sannsynlighetsregning. Med denne som bakgrunn for vedtak i samfunnspolitikk, har det gitt negative konsekvenser for døves liv og vilkår. Fordi statistikker er basert på beregningen av "normalitet", og dermed faller døve som andre funksjonshemmede ut av det eksisterende "normalitetsbegrepet". Jeg må få si at det er meget svakt av oss mennesker å fokusere på prioriteringen av "normalitet" og sette "normalitetskraften" ut i samfunnet. Altså er samfunnet tilrettelagt fonosentriske begrensninger (norske filmer uten tekster på kino er et av mange eksempler her). Mitt ønske er å få samfunnets politiske retningslinjer til å ta mer hensyn til de minoriteters svake sider i samfunnet. Svake sider fordi samfunnet ikke er tilrettelagt godt nok for dem.

Dette er min fortolkning av Deafhood som ide, begrep og virkeliggjøring basert på Hegels §1 i Innledningen av verket Rettsfilosofien.

Spørsmålene mine i dag er følgende: hvor elendig er forholdet mellom hørende og døve? Eller på en mer positiv måte: hvor godt er forholdet mellom hørende og døve? Var/er deafness-diskursen oppfyllende for det rettferdighetskriteriumet for individuell frihet overfor døve mennesker, slik Honneth formulerer det? Ga/gir deafness et bidrag til den individuelle friheten døve trenger? Hvis samfunnet anerkjenner Deafhood-diskursen, vil det gi et rettferdig bilde av den individuelle friheten blant døve? Hvis det motsatte er tilfellet, kan det oppfattes som en krenkelse mot døve både som individer og gruppe, fordi det faller utenfor det rettferdighetskriteriumet? Vil døve være mer inkluderende/intakte i samfunnet dersom Deafhood-diskursen anerkjennes?

Litteratur:

Hegel, G.W.F. [1821](2006):  Rettsfilosofien. Oslo: Vidarforlaget A/S
Honneth, A. (2009): Den individuelle frihetens patologier. Oslo: Agora 4/2009

Et Ludvig Holberg-sitat

Jeg fikk en mail fra min hovedveileder for masteroppgaven, Hans Marius Hansteen med dette sitatet:

Holbergs "Natur- og Folkerettens Kundskab" (1716) og kom over følgende i avsnittet "Om Talen"

Foruden ved Talen kand man ogsaa give sin Meening tilkiende ved adskillige Tegn, […] saaledes gives iligemaade tilkiende ens Meening ved Gebærder, saasom med et Nik, med Øynene, med Fødderne og Hænderne. Lucianus fortæller om den Dantzer, hvilken ved sine Spring uddtrykkede saaledes den Fabel om Martis og Veneris Hoer, at han syntes at fortælle den; saaledes fortæller ogsaa den Franske Gesandt Monr. De Sancy, at han udi Tyrkiet saae tvende Dumme en Tyrk og en Persianer, hvilke kunde ikke forstaae hinanden, efterdi de havde ikke eens Gebærder og Tegn; men da fandt man den tredie Dumme, hvilken kunde tiene dem til en Tolk. (143f)

Hvordan tolker vi denne teksten? Interessant og morsom tekst.

Nå forstår jeg min far.

I dag var jeg med min sønn, Filip André, til en julecup i futsal i Fyllingsdalen (Bergen). Han spilte  3 kamper. Jeg satt på tribunen og heiet på laget hans. Hver gang jeg hadde lyst til å kommentere hans spill etter hva jeg hadde sett, ble han litt irritert og lukket øynene. Litt sur, kanskje. Slike kommentarer er f.eks. : "Du bør konsentrere deg litt bedre i forsvarspillet, og ikke stå og prate med spillerne mens spillet var i gang."  Men når jeg sa: "Bra jobba!", smilte han tilbake og takket. Jeg tenkte bare på det beste for han. Men han forsto ikke de negative poengene, bare positive.  Er det normalt? Det er jo tross alt motganger som gjør oss til bedre i noe. Men Filip er jo fortsatt en liten gutt som ikke forstår de negative kommentarenes betydning. Derfor er ros veldig viktig i hans fase som lekende fotballspiller. Kanskje jeg som far og gammel fotballspiller må dempe litt ned mine forventninger til han? Jo, jeg tror det er best slik. Fotball er ikke alt i livet, men at den er lek og moro.  :=)

Men en slik holdning kjente jeg igjen fra min tid i FK Ørn (1984-1987). Faren min pleide å komme for å se på kampene jeg spilte. Hver gang jeg gjorde mer eller mindre tekniske feil på feltet eller på streken, kom han med sine kommentarer, både under pausene og etter kampene. Jeg likte ikke å høre  de negative kommentarer. Det ble sånn at jeg ofte klikket for meg hver gang faren min kommenterte. Fordi han hadde en spesiell måte å kommentere på, som irriterte meg. Det førte ofte til "krangler" hjemme. I dag har jeg bare å takke ham for hans beste måte å gjøre meg oppmerksom på å forbedre mine kvaliteter som keeper for Ørn. :=)

Men i dag, når jeg så på min sønn, forsto jeg hvordan faren min ville med meg. Han ville bare sitt beste for meg. Som regel spilte jeg ofte jevnt og godt. Men det var fordi jeg synes faren fokuserte for mye på det negative og lite på det positive. Det var dette Filip kanskje følte når jeg kommenterte det. Det er ikke alltid lett å være far. :=)  

Kanskje best jeg ikke kommenterer mer, men gir bare ros. Resten får treneren hans ta seg av.

Å skrive livshistorie - en inspirasjon fra Foucault

Maktanalytikk. Genealogi og arkeologi.

Foucault var en av de fremste skikkelser i debatten om maktteori i de siste årene før han døde i 1984. Hans bidrag til maktteorien var at analytikken tilpasses strategisk etter det gjenstandsfelt den forsøker å gjennomtrenge. Med dette oppfordrer han oss til å se makten som et analytisk skjema og advarer samtidig mot å snakke om ”en makt” eller om ”makten”, altså å bruke bestemt form, selv om dette kan være vanskelig å unngå språklig.  Det er i seg selv en omfattende oppgave, da han gjentatte ganger omvurderer og omformulerer sin maktanalytikk.

            Foucaults maktanalytikk og dens utvikling gjennom forfatterskapet må forstås i forhold til de teoretiske og filosofiske forskyvninger han søker å etablere i forhold til andre posisjoner. Det handler fremfor alt om å unngå den essensialistiske maktoppfatningen. For å unngå denne foretas et dobbelt trekk: Foucault oppløser på den ene side essensialismen i en generell filosofisk og nietzscheansk maktkonsepsjon hvor det legges vekt på maktens prosessuelle og konstituerende karakter. Dette utgjør Foucaults filosofiske maktkonsepsjon, en forståelse som lå til grunn for hans tolkning eller adopsjon av Nietzsches genealogi. Denne genealogien brukte han så for å reformulere maktbegrepet. På den annen side søker Foucault å utvikle et maktbegrep som kan anvendes i konkrete historisk og sosiologisk orienterte undersøkelser. Ved hjelp av dette maktbegrepet kan så Foucault beskrive hvordan makten har blitt transformert historisk. Det er nettopp dette som er den genealogiske analysens mål.

            En annen metode som var viktig for Foucault var det han kalte arkeologi.  Det dette innebærer er et ’gravearbeid’ som utforsker og frembringer byggesteinene til genealogien. Den er en form for utviklingshistorie over de historiske former som på forskjellige måter er blitt oppfattet som problematiske. Det er også til genealogien man skal gå hvis man vil forstå de teoretiske og filosofiske forskyvninger som er på spill i Foucaults maktanalytikk.

Hva kan dette fortelle oss om å skrive livshistorie? Mye av et menneskes livshistorie er glemt. Men også en del av den huskes i form av minner/erindringer. Er det mulig å "grave opp" mange skjulte erindringer? Er det mulig å undersøke enhvers handlings opprinnelse? Slik en psykolog prøver å hjelpe sin klient å "grave opp" den røde tråden i sitt liv. Bit for bit. Mange små biter kan bli til en større helhet. Hver bit har sin farge. Ulike farger settes sammen. På denne måten har man gode muligheter til en større selvinnsikt. Et menneskes liv er dynamisk betinget. Noen sier at det å skrive livshistorie kan virke som et terapi eller behandling. Foucault snakket om selvomsorg. Jeg forstår selvomsorg som en måte å trekke litt tilbake fra et liv i kaos til et liv i ro, den såkalte stoiske ro. Denne roen gir mennesket muligheten til å pleie seg selv gjennom refleksjon. Hvis man driver med selvomsorg i form av refleksjon, kan man i ettertid få større selvinnsikt eller være seg bevisst sitt forhold til seg selv og andre. Refleksjonen kan være slik at man kan tenke selv og skrive. Derfor skriver jeg min egen livshistorie i biter i ro og mak. Og nøster disse bitene mest mulig sammen. Jeg har min egen "hule", og i denne "hulen" er roen fantastisk. Dette er livsfilosofi.   

Heimkunnskap

Jeg husker veldig godt da min klasse på 5 elever hadde heimkunnskap. Vi skulle lære å lage vaffelrøre. Det gikk helt greit i begynnelsen. Men da læreren skulle hente noe i et annet sted, stod vi alle foran vaffelrøra. Vi begynte å snakke om å tøyse med læreren. Vi ga hvert vårt spytt oppi røra, og rørte blandingen godt. Da læreren kom tilbake, begynte vi å steke vafler. De ferdigstekte vaflene så deilige ut. Læreren ba oss sette oss ned ved bordet og begynne å spise. Men ingen av oss ville spise med tanke på all spyttingen i forveien. Læreren skjønte ingenting, og snakket med oss om hva som var problemet. Vi sa ingenting om hvorfor. Læreren ga opp og begynte å spise noen av vaflene, og resten av disse ble servert til de andre lærerne. Vi gikk etter timen og lo sammen. I dag sitter jeg her i stua  hjemme i Bergen og reflekterer over hvor mye rart vi fant på fra den tiden. Ganske pinlig! :=) Nok en liten bit av min livshistorie. 

Hvorfor kalte jeg bloggen min "Et perspektivisk liv"?

Det er sikkert mange av dere som leser bloggen min som spør hvorfor bloggen min heter "Et perspektivisk liv". Jeg hadde stilt meg uforstående om jeg ikke hadde lest filosofi. Begrepet "perspektivisk" hentet jeg fra Nietzsches filosofi. Men hva betyr det, egentlig? Noen av oss sier perspektiv er en eller annen form for synspunkter, forståelse eller fortolkning. For meg personlig er dette begrepet veldig spesielt. 

La meg fortelle at ifølge filosofen Friedrich Nietzsche er det mulig å bygge opp uendelig mange perspektiver på verden. Et perspektiv er et uttrykk for en interpretasjon. Interpretasjonen i seg selv er ikke fri, men et resultat av en historisk, fysiologisk og psykologisk bakgrunn i det interpreterende menneskets livsløp, som selv er en del av virkeligheten. Dette liv viser en vilje til å ytre seg overalt hvor noe eksisterer. Denne viljen er en manifestasjon av en interpretasjon – en vilje til å gi mening til verden. Jo flere perspektiver mennesket greier å ta opp i sin interpretasjon, desto større er evnen til å få sin vilje igjennom. ”Alle livsprosesser er uttrykk for vilje til makt, fra den minste organiske forbindelse til mennesket: Alt vil seg selv, alt vil sette seg selv igjennom, utbre seg selv, makte, bemektige seg, øke sin makt og sin makting.” (Nietzsche 2003:15).

 Å ha et perspektiv på virkeligheten eller omgivelsene betyr at vi prøver å trenge oss inn i et foranderlig rom eller noe som vi ikke helt klarer å gripe. Til dette trenger vi vilje til å skape orden i dette foranderlige rom, selve situasjonen. På denne måten prøver vi å mestre situasjonen gjennom perspektiv. Vilje til makt er knyttet til mennesket, det kroppslige. Dette betyr ikke at vi er ute etter å ha makt over andre, for slik jeg forstår Nietzsche, tar han avstand fra en slik makt. Det handler om makt over seg selv, over sitt eget liv. Siden menneskene er forskjellige, er også viljen til makt hos menneskene forskjellig. Den makt vi streber etter er vår mestring, beherskelse, vekst osv. av livet. Det er dette som er ”vilje til makt”, som er uttrykk for spesiell og individuell interesse, slik jeg leser Nietzsche (Madsen 2009:12).

 Det er derfor jeg bruker 'perspektivisk' for å vise at dette er mitt eget perspektiv. Det er bare jeg og min egen fortolkning som har dette perspektivet. Det gir meg en større frihet til å ytre egne meninger. Hvert menneskes egne meninger er forskjellige fra andres. 

Litteraturliste:

Madsen, Ø. (2009): Nietzsche. Tragedie, menneskedannelse og eksistens. En forsknings-oppgave FIL301 (Masterprogram) ved Universitetet i Bergen

 Nietzsche, F. (2003): Antikrist. Oversatt til norsk av Bjørn Chr. Grønner. Oslo: Spartacus

Disiplin, rutine, organisering

Da jeg gikk fra 1. til 10.klasse ved Holmestrand offentlige skole for døve (i dag Nedre Gausen kompetansesenter) har det alltid vært disiplin om morgenene. Like før skolestart sto vi sammen i rekker før rektoren kom. 1.klasse i 1.rekke, 2. klasse i 2.rekke osv. Når vi sto klare i rekkene, kom rektoren for å snakke med oss om dagens ord. Det har også vært slik at når det hadde skjedd noe mer eller mindre alvorlig i journalboken som internatassistentene/nattvakten har ført inn i ettermiddagen/kvelden/natten før. På denne måten ble de aktuelle elevene innkalt til rektorens kontor. Målet var å snakke med dem for å oppklare hva som hadde skjedd og evt. få elevene til fornuft. Det har alltid vært noe dramatikk eller konflikter mellom internatassistenter og beboerne. Slik var det i alle ulike institusjonene. Ellers pleide rektoren å snakke om hva som skulle skje på dagen eller hva som har skjedd der ute i verden. Det kunne være politikk, ulykker, ran osv. Jeg husker godt den dagen da den spionmistenkte Arne Treholt ble tatt i 1984. Det var et tema som et eksempel som rektoren snakket om. Det har også vært en rutinekontroll: rektoren hadde alltid et spørsmål: "Har dere på dere høreapparater?" Noen elever var flinke til å bruke høreapparatene sine, og andre mindre flinke. Jeg var nok blant dem som var mindre flinke. Rektoren pleide å snakke alvorlig med de mindre flinke. Jeg opplevde dette som en form for press eller tvang.

Jeg syntes det var en veldig fin måte at rektoren tok seg tid til oss ved morgenstunden og snakke om verdens mirakler eller katastrofer. Han var svært politisk orientert, såvidt jeg kan huske. 

Jeg synes det er viktig å skrive om mine erindringer mest mulig. Det er moro for meg å dele mine erindringer med publikummet. Jeg oppfordrer dere til å gjøre det samme. Ellers går alle minnene med tiden til å forsvinne fra deres bevissthet. Når man så leser flere ganger, kan det dukke opp noe som kommer fra det ubevisste. Da bør man skrive ned på nytt eller omformulere den gamle teksten.    

Noen merkelige episoder på skoleinternatet anno 1975

Det var to episoder jeg aldri glemmer i mitt liv. Det var en gang jeg var på grusbanen for å sparke fotball sammen med andre medelever utpå ettermiddagen. Været var fint. Etter en stund kom to kvinnelige internatassistenter, som så sinte ut, bort til meg. Den ene av de to bar en kost og en skuffe. De grep meg i armen og ga meg kosten og skuffen. Jeg forsto ingenting. De kunne ikke tegnspråk. Jeg ble tvunget til å gå sammen med disse assistentene til et sted bak internatbygget. Samtidig var det flere elever bak meg og fulgte. Det var pinlig. De pekte på en menneskelig avføring og mente at den kom fra meg. Jeg protesterte og nektet at det var meg. Likevel tvang de meg til å rydde opp og kaste avføringen i søppel mens elevene så på og lo. Som straff fikk jeg ingen kveldsmat og ble på rommet alene resten av kvelden. Siden jeg var helt uskyldig, vet jeg at det var en annen elev som gjorde det. Jeg tror det var denne eleven som sa i fra til assistentene og pekte på meg som den skyldige.

En annen episode. En kveld utover høsten lekte vi sammen inne i den store hallen på internatet. En av mine medelever sa til meg at jeg måtte gå inn på gutte-WC fordi det var en som ville snakke med meg. Da jeg kom inn, var det løse dopapir som ble kastet, slengt og spredt overalt. Jeg tenkte å si fra til en av internatassistentene. Men med ett sto det en mannlig assistent ved døra og grep meg. Jeg protesterte. Men det hjalp ikke. Jeg måtte rydde opp, og igjen fikk jeg straff: Ingen kveldsmat og være på rommet resten av kvelden. Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg vite at det var et planlagt arrangement av et par større elever for å hevne seg på meg. De ventet til at jeg gikk helt inn på WC, og samtidig sa de i fra til denne assistenten. Ganske frekt! Jeg oppfatter dette nå som en indirekte og skjult mobbing (Einarsen m.fl. 1995:75). :=) I dag ler jeg av denne historien.

Slike episoder fikk meg til å tenke på hvordan elevene virkelig klarte å manipulere de naive internat-assistentene. Men slik var det den gangen. 

En enda liten bit av teksten er på plass i min livshistorie. Det kommer enda flere  små biter som jeg prøver å huske mest mulig. 

Litteraturliste:
Einarsen, S. m.fl. (1995): Mobbing og harde personkonflikter. Helsefarlig samspill på
                                      arbeidsplassen. Søreidgrend (Bergen): Sigma Forlag AS

Erindringer om møtet med to ulike verdener

Jeg kommer med en erindring her. En erindring som er fra 1975. En vakker dag i august-måned kjørte min far meg fra barndomshjemmet mitt på Skoppum (ca. 10 km vest for Horten i Vestfold) til døveskolen i Holmestrand. Den gangen het skolen Holmestrand offentlige skole for døve. Skolen hadde et stort skoleinternat. Elevene bodde der. En grunn til at elevene bodde der, var at de kom langt fra hjemstedene. Siden det ikke var tilbud til døve elever på lokale skoler den gangen. Jeg fikk oppleve å bo der i ett år.

Såvidt jeg kan huske, var det gjerde rundt og en stor port ved inngangen til skolens område på min aller første skoledag. Jeg sto ved porten og spurte min far om hvorfor det sto port der. Jeg kan ikke huske hvorfor det var slik. Skulle porten bli låst etter at mine foreldre reiste hjem? Liksom de spedalske/lepra-rammede individer ble innesperret i interneringshusene som  St. Jørgens hospital i Bergen. For en grusom tanke! 

Til min store begeistring og glede for møtet med andre døve elever som brukte levende tegnspråk. Jeg kom lett i kontakt med dem. Det var et språk som døve forsto hverandre. Mange spilte fotball på grusbanen like ved skoleinternatet. Det var den ene verden jeg møtte. Det var da jeg opplevde en slags fri utfoldelse som barn etter "de 7 hvite år". Dette menes en kunnskap som den døve gikk mye glipp av, det som kalles "taus" kunnskap på grunn av manglende naturlig kommunikasjon. I motsetning til dette: "organisert" kunnskap som hørende fikk gjennom sin naturlige kommunikasjon med foreldre, familiemedlemmer, venner osv. Et eksempel på dette som jeg brukte mye i mine forelesninger for grupper av foreldre på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve: 

Det var en gang min bror (hørende) og jeg var på en pub i Horten. Jeg var rundt 18-19 år gammel. Jeg ble spandert et øl av ham. Jeg så en bestemt pris for to øl. La oss si 40 kroner. Han betalte 50 kroner, der han ba kelneren om å beholde resten. Jeg reagerte på dette og påsto at han burde betale kun 40 kroner. Han spurte meg om jeg hadde hørt om begrepet driks eller tips. Jeg hadde aldri hørt det før. Jeg skjønte ikke noe av dette i starten. Han fortalte historier om våre bilturer med mor og far. I ny og ne, under slike bilturer, gikk vi til restaurant for å spise middag. Etter at vi var ferdig med å spise, diskuterte mine foreldre om hvor mye til overs skulle de betale. Det var da min bror fikk med seg begrepet driks/tips allerede da han var gutt. Da skjønte jeg at jeg gikk glipp av en god del kunnskap som et hørende barn skulle ha fått med seg. Meningen med driks/tips var å vise at vi var fornøyde med servicen. 

Tilbake til livet på skolen. Der møtte jeg lærere og internatassistenter. Noen av dem kunne litt mer eller mindre tegn til tale. De fleste av dem kunne ikke tegnspråk som døve elever selv brukte. Hvordan kunne døve elever kommunisere med dem som ikke kunne tegn til tale? Det var som å snakke til et tre. I undervisningssammenheng var jeg en av de heldige som hadde en lærer som var dyktig til å bruke tegn til tale. Begrepet "tegn til tale" er ikke det samme som norsk tegnspråk. Fordi norsk tegnspråk er basert på egen grammatikk og struktur. Tegn til tale var et slags hjelpemiddel i undervisningen slik at elevene skulle mestre det norske skrifts- og talespråket. For meg var denne metoden vellykket. Dette skyldes nok at jeg var ganske flink i språk. Men det verste jeg hadde opplevd i møtet med den andre verden, var de fleste av internatassistentene som ikke kunne beherske tegn til tale godt nok. Dette skapte problemer for begge parter. Derfor brukte de makt for å styre rutinene på internatet, bare fordi de ikke kunne forstå de døves budskap på tegnspråk. Da opplevde de fleste døve en eller annen form for innadsrettethet. Døve elever var som regel reaktive i sin vilje til makt. Vilje til makt betyr at en person styrer over sitt eget liv. Jeg glemmer aldri min frykt (og andre døves) for slike autoritære holdninger som assistenter og noen lærere hadde. Disiplinære teknikker ble brukt og døve ble systematisk føyelige med tiden. Døve ble overvåket. Alt vi gjorde, ble registrert og journalført.  

Denne teksten er bare en liten bit av virkeligheten. Jeg kommer til å skrive mer om dette etter hvert.

En spesiell bok

En spesiell bok
I går har jeg hatt en jobb på HiB/Møllendammen. Mens jeg hadde pause, besøkte jeg biblioteket der. Det var utstilt bøker som gis bort gratis. Da fant jeg en meget interessant bok (som jeg beholdt) som heter:

"Mobbing og harde personkonflikter" fra 1995. (Sigma Forlag) 

Forfattere: Ståle Einarsen, Bjørn Inge Raknes, Stig Berge Matthiesen og Odd H. Hellesøy. De tre første er psykologer og den siste er psykiater. 

Denne boken handler om helsefarlig samspill på arbeidsplassen. Dette fikk meg til å tenke på akkurat det jeg sikter til i min masteravhandling: moralsk krenkelse (Honneth) og dens konsekvenser for de rammede individer som Nietzsche kaller innadsrettethet og ressentiment/nag. Dette får videre helsemessige konsekvenser på sikt. Dessuten er dette jo et utmerket eksempel på at ulike arbeidsplasser er institusjoner for arbeidstakere a la  Foucault. Som jeg tenker meg hvordan maktforholdet mellom ledelsen og ansatte/mellom ansatte imellom fungerer. Jeg synes detter er et meget interessant prosjekt.

Bokens bidrag
Denne boken kan også gi en økt forståelse for hvordan det døve liv var, er og blir preget av mange typer krenkelser som følge av døvhet. Som mange av oss i samfunnet vet at det ikke er lett å være personer med sansetap (her: istedet for hørselshemmede eller funksjonshemmede). Slike personer er det lett å bli undervurdert på grunn av usikkerheten knyttet til sansetapet. Det er et vanlig fenomen som vi opplever. Det største problemet her er at det å være en person med sansetap kan få helsemessige konsekvenser. Den svenske psykologen Sven-Erik Malmström har skrevet en  interessant avhandling om det døve liv gjennom bruk av statistikker om dødsfall blandt døve. Statistikkene viser i følge ham ca 5 år kortere levetid for døve mennesker i forhold til gjennomsnittsmenneskets livslengde.  

Hvorfor ble det slik? For meg er dette logisk forstått forklaring. Hvis et menneske har det mer eller mindre vanskelig i livet på grunn av et eller annet problem, så vil det gå utover det helsesmessige for det. Jeg vil ta et eksempel på annerledeshetsmennesket: Når et annerledeshetsmenneske gjennom et liv som er preget av fordommer og undervurderinger pga sansetapet, må det bety at det blir hindret til å være et utagerende og utfoldende menneske som de fleste (merk: ikke alle) gjennomsnittsmennesker kan oppleve. Å være utagerende og utfoldende menneske er et skapende og kreativ vesen. Men så lenge disse kreftene blir passiv, så blir mennesket passiv eller reaktiv som Nietzsche kaller det. Gjennomsnittsmennesket, i den forstand at begrepet er basert på statistikker, er blitt en fiende for annerledeshetsmennesket. Derfor er det en fare for at  annerledeshetsmennesket får helsesmessige konsekvenser på lang sikt.  Sammenlign dette med et barn som har hatt en vanskelig oppvekst på grunn av vanskelige foreldre eller skilte foreldre osv. Det går utover barnet på det helsesmessige plan.

Derfor: hvis vi sammenligner de mobbeofrene fra arbeidsplassene med annerledeshetsmennesket i samfunnet, er det muligheter for å få innsikt i hvordan helsen, under betingelsen av at man er krenket, fungerer på lang sikt. 

Min egen erfaring er at det ikke er lett å være døv så lenge døvheten, døveskultur og tegnspråket ikke blir anerkjent av samfunnet pga annerledeshet. Mitt poeng er at så lenge døvheten, døveskultur og tegnspråket ikke blir anerkjent, blir det helsesmessige konsekvenser for mange døve på lang sikt. 

En fremskritt for CI-opererte

Heldigvis er det kommet forskningsresultater som viser viktighethen for at de CI-opererte må få tospråklig opplæring. 

Overlege Frank Becker ved Klinikk for hjerneskader på Sunnaas sykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo har skrevet en artikkel om dette. Se:  

http://www.dagensmedisin.no/debatt/2010/10/04/dove-barn-med-ci-bor-fa-go/index.xml

Selve artikkelen vises her:

"DØVE BARN SOM har fått operert inn hørselshjelpemiddelet cochleaimplantat (CI), bør lære både norsk og norsk tegnspråk. Dette bekreftes av flere verdensledende forskere som nylig deltok på en konferanse i Oslo.

I flere år har det blitt diskutert hvor godt talespråk døve barn kan oppnå gjennom cochleaimplantat - og om barn med CI bør lære tegnspråk eller kun talespråk. CI-teamet på Rikshospitalet, hvor alle cochlea-implantasjoner hos barn i Norge gjennomføres, fraråder foreldrene til barn med CI å la barna få tegnspråkopplæring.

Hørselsfunksjon i hverdagen

Nylig var flere av verdens ledende forskere på språkutvikling hos barn med cochleaimplantat samlet i Oslo i forbindelse med konferansen til Det internasjonale forbundet for klinisk lingvistikk og fonetikk (ICPLA). Konferansens program inneholdt en oversikt over dagens status for forskningen på feltet samt presentasjon av nyeste forskning. Resultatene er viktige også for den norske debatten.

Det er stor internasjonal enighet om at CI fører til en hørselsfunksjon som kan brukes i hverdagen og at døve barn kan oppnå et funksjonelt talespråk gjennom CI. 

Det er imidlertid også stor enighet om at resultatene varierer stort fra barn til barn: noen barn har en god eller svært god talespråkutvikling minst på høyde med tunghørte barn. Andre opplever dessverre et dårligere resultat selv etter mange år med CI.

Sosiale faktorer

Denne store variasjonen er det mest fremtredende funnet. Hva som er årsaken til forskjellene, er ennå ikke avklart, og det er for tiden ikke mulig å forutse forløpet for det enkelte barnet.Operasjonen med CI gjennomføres nå som regel i barnets første leveår. Forskningsresultatene så langt gir imidlertid ikke noe entydig bilde av at det er avgjørende å operere så tidlig som mulig, ettersom god talespråkutvikling også kan skje ved implantasjon opp til 4-årsalderen. En viktigere faktor enn alder ved operasjon ser ut til å være sosiale faktorer, som for eksempel foreldrenes utdanningsstatus.

Talespråkets utvikling

Det finnes ingen forskningsmessige bevis for påstanden om at bruk av tegnspråk forsinker eller forhindrer utviklingen av talespråk.

Tvert imot ble det presentert interessante funn fra en ny nederlandsk studie, som viste at barn med CI lærte talespråklige ord signifikant bedre hvis ordene ikke blir presentert kun som talespråklige ord, men sammen med tegnspråklige tegn.

En svensk fallstudie undersøkte utviklingen hos et barn av døve foreldre som fikk CI og formelt kun opplæring i svensk tegnspråk. Barnet hadde kontakt med talespråk gjennom en hørende bror og ellers kun gjennom fjerne slektninger og samfunnet ellers. Til tross for at barnet dermed ikke fikk formell trening i talespråk, kunne det ved 6-årsalderen snakke svensk tilsvarende 5-årsalderen, noe som er et godt resultat sammenlignet med det gjennomsnittlige resultatet for barn med CI.

Den påfølgende diskusjonen viste at ledende internasjonale forskere på språkutvikling hos barn med cochleaimplantat er samstemte om at barn med CI bør vokse opp med både tegnspråk og talespråk. Hovedargumentet er at utviklingen av et språklig symbolsett er avgjørende for menneskets mentale, sosiale og emosjonelle utvikling.

Det viktigste er å sikre at alle barn utvikler en god språklig funksjon - på hvilket språk bør være underordnet dette hovedmålet. Fordi en del barn med CI ikke vil oppnå et godt nok talespråk, bør alle barn med CI også vokse opp med tegnspråk. Dette vil sikre en språklig utvikling uansett hvor bra talespråket blir, og dermed sørge for at barn med CI får det best mulige utgangspunktet for et vellykket og tilfredsstillende liv. Etter hvert kan de selv velge hvilke(t) språk de ønsker å bruke."

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/10

Tanker/Spørsmål:

Dette handler om barna med CI. Men hva med de døve barna som foreldrene ikke har valgt la dem CI-opereres eller på grunn av anatomiske årsaker ikke kan CI-opereres?

Å være eller ikke å være - det er spørsmålet! (W. Shakespeare)

En ny bloggside

Jeg mistet passordet til min gamle bloggside:

http://www.filosof-oymano68.blogspot.com



Derfor opprettet jeg en ny bloggside. Den gamle får stå som det er. Det er mange fine innlegg der. Denne bloggen er en videreføring av den gamle. God lesning!