Å skrive livshistorie - en inspirasjon fra Foucault

Maktanalytikk. Genealogi og arkeologi.

Foucault var en av de fremste skikkelser i debatten om maktteori i de siste årene før han døde i 1984. Hans bidrag til maktteorien var at analytikken tilpasses strategisk etter det gjenstandsfelt den forsøker å gjennomtrenge. Med dette oppfordrer han oss til å se makten som et analytisk skjema og advarer samtidig mot å snakke om ”en makt” eller om ”makten”, altså å bruke bestemt form, selv om dette kan være vanskelig å unngå språklig.  Det er i seg selv en omfattende oppgave, da han gjentatte ganger omvurderer og omformulerer sin maktanalytikk.

            Foucaults maktanalytikk og dens utvikling gjennom forfatterskapet må forstås i forhold til de teoretiske og filosofiske forskyvninger han søker å etablere i forhold til andre posisjoner. Det handler fremfor alt om å unngå den essensialistiske maktoppfatningen. For å unngå denne foretas et dobbelt trekk: Foucault oppløser på den ene side essensialismen i en generell filosofisk og nietzscheansk maktkonsepsjon hvor det legges vekt på maktens prosessuelle og konstituerende karakter. Dette utgjør Foucaults filosofiske maktkonsepsjon, en forståelse som lå til grunn for hans tolkning eller adopsjon av Nietzsches genealogi. Denne genealogien brukte han så for å reformulere maktbegrepet. På den annen side søker Foucault å utvikle et maktbegrep som kan anvendes i konkrete historisk og sosiologisk orienterte undersøkelser. Ved hjelp av dette maktbegrepet kan så Foucault beskrive hvordan makten har blitt transformert historisk. Det er nettopp dette som er den genealogiske analysens mål.

            En annen metode som var viktig for Foucault var det han kalte arkeologi.  Det dette innebærer er et ’gravearbeid’ som utforsker og frembringer byggesteinene til genealogien. Den er en form for utviklingshistorie over de historiske former som på forskjellige måter er blitt oppfattet som problematiske. Det er også til genealogien man skal gå hvis man vil forstå de teoretiske og filosofiske forskyvninger som er på spill i Foucaults maktanalytikk.

Hva kan dette fortelle oss om å skrive livshistorie? Mye av et menneskes livshistorie er glemt. Men også en del av den huskes i form av minner/erindringer. Er det mulig å "grave opp" mange skjulte erindringer? Er det mulig å undersøke enhvers handlings opprinnelse? Slik en psykolog prøver å hjelpe sin klient å "grave opp" den røde tråden i sitt liv. Bit for bit. Mange små biter kan bli til en større helhet. Hver bit har sin farge. Ulike farger settes sammen. På denne måten har man gode muligheter til en større selvinnsikt. Et menneskes liv er dynamisk betinget. Noen sier at det å skrive livshistorie kan virke som et terapi eller behandling. Foucault snakket om selvomsorg. Jeg forstår selvomsorg som en måte å trekke litt tilbake fra et liv i kaos til et liv i ro, den såkalte stoiske ro. Denne roen gir mennesket muligheten til å pleie seg selv gjennom refleksjon. Hvis man driver med selvomsorg i form av refleksjon, kan man i ettertid få større selvinnsikt eller være seg bevisst sitt forhold til seg selv og andre. Refleksjonen kan være slik at man kan tenke selv og skrive. Derfor skriver jeg min egen livshistorie i biter i ro og mak. Og nøster disse bitene mest mulig sammen. Jeg har min egen "hule", og i denne "hulen" er roen fantastisk. Dette er livsfilosofi.