Perspektiv: Sosial kamp

På Facebook finnes en svær og omfattende diskusjon i forbindelse med reaksjonene mot nedleggingen av 3 norske døveskoler. En side heter ”La døveskolen leve!” Den er som en het potet. Veldig mange har skrevet mer eller mindre gode innlegg. For meg er det en fryd å lese så mange innlegg med forskjellige argumenter. I en slik elektronisk debatt blir det mange deltakere  som argumenterer for og i mot, stiller spørsmål, legger frem sine synspunkter osv. Dette viser et stort kollektivt og sosialpsykologisk behov. Det er følelser med i bildet. Døve har sterke følelser for døveskolene og døvesamfunnet. Som kjent er døveskolene døvekulturens vugge. Det er et faktum at døve som minoritet er veldig sårbar på grunn av manglende eller tapte rettigheter i samfunnet.  

Når jeg tenker på den litteratur om døves kamp som jeg har lest, ser jeg at denne type kamp har skjedd flere ganger i historien, både i Norge og i utlandet. For eksempel "Prosjekt S" i Norge i 1989-1990. "Prosjekt S" oppsto forsommeren 1989 som ”[...] et tiltak som gikk ut på å vurdere statens samtlige spesialskoler med sikte på nedleggelse, overføring til annet forvaltningsnivå eller annen løsning” (Sander 1993:347). Dette skapte reaksjoner blant døve. Prosessen i dette prosjektet bølget frem og tilbake. Dette førte til en massedemonstrasjon foran Stortinget etter et vedtak av Norges Døveforbund 29.juni 1990. Dagen for denne demonstrasjonen ble satt den 2.november samme år, samme dag som Døves kulturdager skulle åpnes i Drammen. I 2007 var det en markering fra døvebevegelsen om rett til tegnspråk som et offisielt språk. Et annet eksempel er Deaf Power, som oppsto ved Gallaudet University i 1988, der studentene demonstrerte mot en nyansatt hørende rektor som kom utenfra og hadde ingen peiling på tegnspråk eller  døvekultur. Denne rektoren trakk seg etter en heftig demonstrasjon. Tilslutt fikk studentene viljen sin, ved at det høyeste kollegium ved universitetet ansatte en døv rektor. Denne kampfølelsen har inspirert mange døve fra ulike land i verden. Deaf Power ble berømt med sitt slagord: We have a dream too!

Og nå er det en ny kamp. Men en ny type kamp. Det som er interessant for meg, er hvordan og på hvilken måte døve samlet seg i Oslo i 1990 for å gjøre klar demonstrasjonen mot nedleggelsen av døveskolene; Informasjonen til døve skjedde via Døves Tidsskrift, tekst-TV, teksttelefonsamtaler, brev, kontakt/informasjon  i døveforeningene osv. Mobiltelefoner og internett fantes ikke på den tiden.

I dag har vi mulighet for dobbel demonstrasjon: Vi har mulighet til kamp via fysisk tilstedeværelse, og mulighet til kamp på Facebook, Twitter og andre nettsteder. Blogger, avisinnlegg, sms, email osv  kan brukes. Vi bruker flere kommunikasjonskanaler og verden er slik sett blitt mindre.

Spørsmålet mitt er:

Står vi sterkere i motstanden mot makten, takket være teknologien? Er vårt budskap mer tilgjengelig for politikere i dag i forhold til tidligere?

Det er tydelig å se at døve, foreldre og døvepedagoger har en slags sosial kamp på Facebook, der den sosiale følelsen av å samles mot makten er sterk: Dette er en kamp mot sosial nedvurdering/krenkelse. Jeg siterer fra den tyske sosialfilosofen Axel Honneth:

”De erfarte ydmykelsene skaper en affektiv spenning som individet bare kan utløse gjennom aktiv handling. At denne nye praksisen kan ta form av politisk motstand, gir seg av de mulighetene for moralsk innsikt som nødvendigvis inngår i de negative fornemmelsenes kognitive innhold. Menneskelige subjekter kan ikke reagere følelsesmessig nøytralt på sosiale krenkelser som for eksempel fysisk mishandling, nektelse av rettigheter og nedverdigelser, og det er dette som gir de normative mønstrene for gjensidig anerkjennelse en viss mulighet til å bli realisert innenfor den sosiale livsverdenen. Enhver negativ følelsesreaksjon som inngår i erfaringen av ringeaktede anerkjennelseskrav, gir det berørte subjektet mulighet til å erkjenne den påførte uretten og gjøre den til en motivasjon for politisk motstand” (Honneth 2008:147).

Det er nettopp dette vi gjør. En slags norsk Deaf Power! (Døv Makt!)

Litteratur:

Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse

Sander, T. J. (1993): Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år

Hordaland Regionlag; fagdag

Hordaland Regionlag; fagdag: "– Sendt ved hjelp av Google-verktøylinjen"

Den moderne galskap

Kunnskapsdepartementet har den 1.februar vedtatt inntaksstopp ved tre statlige grunnskoler for hørselshemmede. De som skal bli nedlagt er følgende skoler: Skådalen skole i Oslo, Hunstad skole i Bergen og Nedre Gausen skole i Holmestrand.

A.C. Møller skole i Trondheim blir den eneste skole i Norge som skal ha landsdekkende inntak med statlig tilbud om heltids grunnskoleopplæring i og på tegnspråk.

Vedtaket innebærer at de tre nevnte skolene som skal nedlegges kan fortsette driften ut skoleåret 2013-2014. De gjenværende elevene, som da enten vil ha nådd ungdomstrinnet eller fullført grunnskolen, kan bli til dette året.

Begrunnelsene for disse nedleggelsene er at i de siste årene har antallet hørselshemmede elever ved disse skolene minket betraktelig. Flere og flere foreldre har valgt å la sine hørselshemmede barn til å gå på vanlig skole, i stedet for å bruke tilbudet om heltids statlig grunnskole for hørselshemmede.

Denne hendelsen i døves historie er bare en av mange. De fleste hendelsene inneholder endringer forårsaket av vitenskapene medisin, pedagogikk og ikke minst politikken. La oss se på noen eksempler. I året 1880 ble det holdt en stor og viktig kongress i Milano, den såkalte døvelærerkongressen. Der ble temaet metode i undervisningen av døve tatt opp, og drøftet av døvelærere fra hele verden. Konklusjonen ble at ”talemetoden” burde utvikles videre. Dermed ble tegnspråket sterkt nedprioritert. Dette ble et veiskille som fikk alvorlige konsekvenser for døve. De ble med dette frarøvet sin frihet til å utvikle seg naturlig.

Denne situasjonen varte ved til ca 1960, da den amerikanske tegnspråkforskeren og filologen William C. Stokoe (selv hørende) ved University of Gallaudet i USA skrev en avhandling om tegnspråkets stilling i forhold til andre språk. Denne avhandlingen skapte ny forståelse og nytt perspektiv på et språk som i mange år før 1960 var sterkt nedvurdert med den følgen at døve barn nærmest bare fikk tilgang til undervisning basert på ”talemetoden” ved opplæring i skrift og lesning. Stokoe fant, under sitt studium av døves språk, at det amerikanske tegnspråkets (ASL – American Sign Language) grunnleggende og unike grammatikk, syntaks og struktur var å sidestille med andre respektive talespråk i verden. (Andre lands tegnspråk sidestilles med amerikansk tegnspråk.) Avhandlingen ble et viktig bidrag til større forståelse for tegnspråkets plass blant de menneskelige språkene, og fikk en sterk posisjon i den lingvistiske vitenskapen, anerkjent av lingvister verden over. Dette skapte diskusjoner også innenfor det døvepedagiske miljøet. Den norske språkforskeren Marit Vogt-Svendsen skriver i sin bok Norske døves tegnspråk at ”[i]nnenfor enkelte kretser har det i løpet av den siste tyveårsperioden vært en merkbar endring i diskusjonen om døveundervisning. […] På 60-tallet og frem til begynnelsen av 70-årene ble utsagn om at tegnspråk er selvstendige språksystemer, og at det måtte få konsekvenser for opplæring av døve barn, bare neglisjert. I neste tiår ble de samme ytringene ikke lenger overhørt, men møtt med bastant motstand som utløste heftig debatt. I tiden rundt 1980 kunne en merke en viss nysgjerrighet etter å få vite mer om døves tegnspråk. Undersøkelser viste at det ikke var mindreverdig i forhold til talespråk, at det snarere var en forutsetning enn en hindring for døves språkutvikling”.

Så kom CI (cochleaimplantat) inn i bildet. Utviklingen av dette digitale, innopererte høreapparatet skapte høye forventninger hos den medisinske og pedagogiske vitenskapen, men uro og usikkerhet hos døve. Dette makt og motstand-forholdet skapte konflikter. Den medisinske vitenskapen argumenterte sterkt for at CI-opererte barn kun skulle få tale- og lydtrening, og ikke tegnspråk. Dette skapte sterke reaksjoner hos døve og en god del døvepedagoger, som argumenterte for at en slik utvikling førte til segregering. Døve har gode erfaringer fra undervisning i og på tegnspråk før CI-utviklingen kom, og kan fungere som gode rådgivere.

Så kom nedleggelsesspøkelset i 1990. Døveskolene har gjentatte ganger blitt reddet. Men nå er det punktum. 3 statlige grunnskoler som er bygd opp til skikkelige skoler for hørselshemmede blir nedlagt. Dette er et faktum vi må se i øynene. Jeg mener at døve lider under vitenskapenes og politikernes ”andre form for galskap”. Uttrykket kommer fra den franske filosofen Michel Foucault. Han skrev et fengslende verk kalt Galskapens historie. I forordet skrev han at galskapens historie begynner med to viktige sitater, Blaise Pascals ”Menneskene er i sitt vesen så gale at det ikke å være gal bare er en annen form for galskap” og Fjodor Dostojevskijs ”Man kan ikke overbevise seg om sin egen sunne fornuft ved å sperre inne sin nabo”. Disse sitatene kan tolkes som to momenter ved Foucaults prosjekt, der Pascals sitat antyder synet på fornuft og ufornuft før den store innesperringen av mennesker som samfunnet på en eller annen måte fant noe avvikende med, fant sted.

Når det gjelder i vår egen tid, mener jeg at det er galskap å legge ned døveskolene og la hørselshemmede få tilbud ved lokale skoler, som ikke har tilstrekkelig kunnskap om dem, og at selv døve som bor langt fra Trondheim, må gå på skole der hvis de vil benytte seg av det statlige grunnskoletilbudet. Det er galt å legge ned slike viktige skoler uten å ta en konstruktiv samtale med de døve selv. Her følger jeg eksempelet fra Terje Basilier, avdød norsk døvepsykiater, som sier i boken Hørselstap og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv, om det at man ikke tok hensyn til døves egne erfaringer: ”På bakgrunn av de døves egne synspunkter og ønskemål er det bemerkelsesverdig at det hørende fagpersonell som har ledet den pedagogiske utvikling ikke har tatt hensyn til de døves erfaringer. Selv om målsetningen for undervisningen har vært ideell, så kommer man ikke forbi spørsmålet om fagpersonalets synspunkter har avspeilet noe av samfunnets holdning til mennesker som er annerledes” (Basilier 1973:85).

Litteratur:

Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv

Foucault, M. (2000): Galskapens historie i opplysningens tidsalder

Vogt-Svendsen, M. (1983): Norske døves tegnspråk

Kilde:

 http://www.udir.no/Artikler/_Tjenester/Statped---direktoratets-spesialpedagogiske-verktoy/Inntaksstopp-ved-tre-statlige-grunnskoler-for-horselshemmede/

Anerkjennende ord

Ved en tilfeldighet møtte jeg en hyggelig mann. Han bød på en liten samtale med meg. Det var for meg ganske uvanlig. Han spurte meg om hvordan det gikk med filosofistudiene, og når mastergraden blir ferdig. Jeg svarte at det gikk bra og at masteravhandlingen blir levert inn omkring i midten av mai. Han uttrykte med stor begeistring for mitt arbeid. For et anerkjennende ord! Som takk tilbake var dette en form for gjensidig anerkjennelse fordi han ga positive tilbakemeldinger. 

Da samtalen var over, fikk jeg en slags brusende følelse i kroppen. En slik bekreftelse fra denne mannen betydde mye for mitt eget praktiske selvforhold. Alle viktige parametre som selvtillit, selvaktelse/-respekt og selvverdsettelse ble styrket. Min egen tro for meg selv, respekt for meg selv og egen verd som jeg har grunn til å tro at jeg kan bidra noe til meg selv. Det er utrolig mye kraft et anerkjennende ord kan gi! Nå kan jeg forstå hvor mye gjensidig anerkjennelse på individnivå kan bety for alle mennesker. Det er nettopp dette vi oppnår vår personlige og autonome selvrealisering. På denne måten blir det lettere for mennesker med positiv praktisk selvforhold å forholde seg til andre mennesker. Dette innebærer sosial tillit, sosial aktelse/- respekt og sosial verdsettelse. Vi må ha disse verdiene for å bevare vårt samfunn, det såkalte institusjonsnivå. Men det er ikke alltid suksess i samfunnet. Det er alltid minst en konflikt i ulike områder. Områder som arbeidsliv, næringsliv, politikk, utdanning, familie osv. Slike konflikter kan gå utover hvert enkeltes praktiske selvforhold på en negativ måte, for å si dette på en sosio-psykologisk forstand.

Derfor lever vi  i et samfunn full av sosiale patologier. Sosiale patologier  "tilhører ikke kun de som hemmes i intakt selvrealisering som et individuelt problem. Sosiale patologier tilhører alle rasjonelle aktører i fellesskapet. De som ikke rammes av dem i direkte følbar tilstand hindres også i å realisere seg som intakte så lenge patologiene eksisterer. ”Kamp for anerkjennelse” kan dermed ikke bare forstås som kampen til de som opplever å ikke kunne realisere sin rasjonalitet fullt ut. Det er også en kamp som alle bærer et moralsk ansvar for å føre fordi vi i vid forstand aldri kan realisere oss fullt ut så lenge det eksisterer patologier” (Kermit 2010:58)

Hvis vi bruker sosiale patologier som erfaring, kan vi lage normative retningslinjer i form av teori samtidig øke kunnskap om betydningen av gjensidig anerkjennelse. På denne måten kan vi gjennomføre og skape et bedre samfunn. Det er alltid slike utviklingsprosesser i samfunnet vi prøver å forstå som ødeleggende feilutviklinger, eller som "sosiale patologier" (Hansteen 2010:107). Slike feilutviklinger er viktige å gripe inn og prøve å skape orden i disse. Derfor er det viktig å være seg bevisst å bruke normative retningslinjer for å skape et godt samfunn. Når et individ gjør en feil, lærer det av det og retter opp etter seg. Dette er på individnivå. Slik kan også samfunnet gjøre en feil, og menneskene tar seg sammen og drøfte (f.eks. i politikken) om hvordan problemene forstås og løses. Etter denne drøftelsen kan man lage normative retningslinjer og sette det ut i praksis på en eksperimentell måte. Dette er institusjonsnivå. Slike nivåer kan oppfattes som en hermeneutisk fremgangsmåte. Dette betyr på en enkel forklaringsmåte: Førforståelse - delforståelse - helhetsforståelse av det hele. Men det er et stort men: Samfunnet er i stadig forandring, og dermed revurderes hele systemet. Dette minner meg litt om Nietzsches berømte teori om den evige gjenkomst. Ting kommer alltid tilbake. Vi blir aldri kvitt slike sosiale patologier. Tiltross for slike sosiale patologier i samfunnet, er gjensidig anerkjennelse et nøkkelbegrep til å løse mange problemer. Tenker her på Taliban-regimet og andre muslimske og kristne/katolske/jødiske grupper. Hvis de ikke anerkjenner hverandre, så blir det ikke fred mellom disse. Hele verden er komplisert og sammensatt! 

Mitt motto: Vi må anerkjenne hverandre gjensidig uansett bakgrunn, erfaringer, alder, kunnskap, annerledeshet, osv. Om man er homofil, fortjener han anerkjennelse. Ettersom han er et menneske på lik fot med andre heterofile mennesker. På samme måte: Om man er døv eller blind, fortjener hun også anerkjennelse, fordi hun er et menneske. Undertrykking må fremmedgjøres!  I praksis er dette umulig, men det må være mulig å redusere mest mulig undertrykkelse i hele verden. Eller er det ikke? Mulighetene er der, men vi ser dem ikke klart! Liksom vi sitter for godt inne i Platons hule.

Litteratur:

Kermit, P.S. (2010): Etikk etter cochleaimplantering av døve barn. En undersøkelse med fokus på anerkjennelse, identitet og språk. Trondheim: NTNU

Hansteen, H.M i Pedersen, J. (red.)(2010): Moderne politisk teori. Oslo: Pax forlag A/S