Anerkjennende ord

Ved en tilfeldighet møtte jeg en hyggelig mann. Han bød på en liten samtale med meg. Det var for meg ganske uvanlig. Han spurte meg om hvordan det gikk med filosofistudiene, og når mastergraden blir ferdig. Jeg svarte at det gikk bra og at masteravhandlingen blir levert inn omkring i midten av mai. Han uttrykte med stor begeistring for mitt arbeid. For et anerkjennende ord! Som takk tilbake var dette en form for gjensidig anerkjennelse fordi han ga positive tilbakemeldinger. 

Da samtalen var over, fikk jeg en slags brusende følelse i kroppen. En slik bekreftelse fra denne mannen betydde mye for mitt eget praktiske selvforhold. Alle viktige parametre som selvtillit, selvaktelse/-respekt og selvverdsettelse ble styrket. Min egen tro for meg selv, respekt for meg selv og egen verd som jeg har grunn til å tro at jeg kan bidra noe til meg selv. Det er utrolig mye kraft et anerkjennende ord kan gi! Nå kan jeg forstå hvor mye gjensidig anerkjennelse på individnivå kan bety for alle mennesker. Det er nettopp dette vi oppnår vår personlige og autonome selvrealisering. På denne måten blir det lettere for mennesker med positiv praktisk selvforhold å forholde seg til andre mennesker. Dette innebærer sosial tillit, sosial aktelse/- respekt og sosial verdsettelse. Vi må ha disse verdiene for å bevare vårt samfunn, det såkalte institusjonsnivå. Men det er ikke alltid suksess i samfunnet. Det er alltid minst en konflikt i ulike områder. Områder som arbeidsliv, næringsliv, politikk, utdanning, familie osv. Slike konflikter kan gå utover hvert enkeltes praktiske selvforhold på en negativ måte, for å si dette på en sosio-psykologisk forstand.

Derfor lever vi  i et samfunn full av sosiale patologier. Sosiale patologier  "tilhører ikke kun de som hemmes i intakt selvrealisering som et individuelt problem. Sosiale patologier tilhører alle rasjonelle aktører i fellesskapet. De som ikke rammes av dem i direkte følbar tilstand hindres også i å realisere seg som intakte så lenge patologiene eksisterer. ”Kamp for anerkjennelse” kan dermed ikke bare forstås som kampen til de som opplever å ikke kunne realisere sin rasjonalitet fullt ut. Det er også en kamp som alle bærer et moralsk ansvar for å føre fordi vi i vid forstand aldri kan realisere oss fullt ut så lenge det eksisterer patologier” (Kermit 2010:58)

Hvis vi bruker sosiale patologier som erfaring, kan vi lage normative retningslinjer i form av teori samtidig øke kunnskap om betydningen av gjensidig anerkjennelse. På denne måten kan vi gjennomføre og skape et bedre samfunn. Det er alltid slike utviklingsprosesser i samfunnet vi prøver å forstå som ødeleggende feilutviklinger, eller som "sosiale patologier" (Hansteen 2010:107). Slike feilutviklinger er viktige å gripe inn og prøve å skape orden i disse. Derfor er det viktig å være seg bevisst å bruke normative retningslinjer for å skape et godt samfunn. Når et individ gjør en feil, lærer det av det og retter opp etter seg. Dette er på individnivå. Slik kan også samfunnet gjøre en feil, og menneskene tar seg sammen og drøfte (f.eks. i politikken) om hvordan problemene forstås og løses. Etter denne drøftelsen kan man lage normative retningslinjer og sette det ut i praksis på en eksperimentell måte. Dette er institusjonsnivå. Slike nivåer kan oppfattes som en hermeneutisk fremgangsmåte. Dette betyr på en enkel forklaringsmåte: Førforståelse - delforståelse - helhetsforståelse av det hele. Men det er et stort men: Samfunnet er i stadig forandring, og dermed revurderes hele systemet. Dette minner meg litt om Nietzsches berømte teori om den evige gjenkomst. Ting kommer alltid tilbake. Vi blir aldri kvitt slike sosiale patologier. Tiltross for slike sosiale patologier i samfunnet, er gjensidig anerkjennelse et nøkkelbegrep til å løse mange problemer. Tenker her på Taliban-regimet og andre muslimske og kristne/katolske/jødiske grupper. Hvis de ikke anerkjenner hverandre, så blir det ikke fred mellom disse. Hele verden er komplisert og sammensatt! 

Mitt motto: Vi må anerkjenne hverandre gjensidig uansett bakgrunn, erfaringer, alder, kunnskap, annerledeshet, osv. Om man er homofil, fortjener han anerkjennelse. Ettersom han er et menneske på lik fot med andre heterofile mennesker. På samme måte: Om man er døv eller blind, fortjener hun også anerkjennelse, fordi hun er et menneske. Undertrykking må fremmedgjøres!  I praksis er dette umulig, men det må være mulig å redusere mest mulig undertrykkelse i hele verden. Eller er det ikke? Mulighetene er der, men vi ser dem ikke klart! Liksom vi sitter for godt inne i Platons hule.

Litteratur:

Kermit, P.S. (2010): Etikk etter cochleaimplantering av døve barn. En undersøkelse med fokus på anerkjennelse, identitet og språk. Trondheim: NTNU

Hansteen, H.M i Pedersen, J. (red.)(2010): Moderne politisk teori. Oslo: Pax forlag A/S