Perspektiv: Sosial kamp

På Facebook finnes en svær og omfattende diskusjon i forbindelse med reaksjonene mot nedleggingen av 3 norske døveskoler. En side heter ”La døveskolen leve!” Den er som en het potet. Veldig mange har skrevet mer eller mindre gode innlegg. For meg er det en fryd å lese så mange innlegg med forskjellige argumenter. I en slik elektronisk debatt blir det mange deltakere  som argumenterer for og i mot, stiller spørsmål, legger frem sine synspunkter osv. Dette viser et stort kollektivt og sosialpsykologisk behov. Det er følelser med i bildet. Døve har sterke følelser for døveskolene og døvesamfunnet. Som kjent er døveskolene døvekulturens vugge. Det er et faktum at døve som minoritet er veldig sårbar på grunn av manglende eller tapte rettigheter i samfunnet.  

Når jeg tenker på den litteratur om døves kamp som jeg har lest, ser jeg at denne type kamp har skjedd flere ganger i historien, både i Norge og i utlandet. For eksempel "Prosjekt S" i Norge i 1989-1990. "Prosjekt S" oppsto forsommeren 1989 som ”[...] et tiltak som gikk ut på å vurdere statens samtlige spesialskoler med sikte på nedleggelse, overføring til annet forvaltningsnivå eller annen løsning” (Sander 1993:347). Dette skapte reaksjoner blant døve. Prosessen i dette prosjektet bølget frem og tilbake. Dette førte til en massedemonstrasjon foran Stortinget etter et vedtak av Norges Døveforbund 29.juni 1990. Dagen for denne demonstrasjonen ble satt den 2.november samme år, samme dag som Døves kulturdager skulle åpnes i Drammen. I 2007 var det en markering fra døvebevegelsen om rett til tegnspråk som et offisielt språk. Et annet eksempel er Deaf Power, som oppsto ved Gallaudet University i 1988, der studentene demonstrerte mot en nyansatt hørende rektor som kom utenfra og hadde ingen peiling på tegnspråk eller  døvekultur. Denne rektoren trakk seg etter en heftig demonstrasjon. Tilslutt fikk studentene viljen sin, ved at det høyeste kollegium ved universitetet ansatte en døv rektor. Denne kampfølelsen har inspirert mange døve fra ulike land i verden. Deaf Power ble berømt med sitt slagord: We have a dream too!

Og nå er det en ny kamp. Men en ny type kamp. Det som er interessant for meg, er hvordan og på hvilken måte døve samlet seg i Oslo i 1990 for å gjøre klar demonstrasjonen mot nedleggelsen av døveskolene; Informasjonen til døve skjedde via Døves Tidsskrift, tekst-TV, teksttelefonsamtaler, brev, kontakt/informasjon  i døveforeningene osv. Mobiltelefoner og internett fantes ikke på den tiden.

I dag har vi mulighet for dobbel demonstrasjon: Vi har mulighet til kamp via fysisk tilstedeværelse, og mulighet til kamp på Facebook, Twitter og andre nettsteder. Blogger, avisinnlegg, sms, email osv  kan brukes. Vi bruker flere kommunikasjonskanaler og verden er slik sett blitt mindre.

Spørsmålet mitt er:

Står vi sterkere i motstanden mot makten, takket være teknologien? Er vårt budskap mer tilgjengelig for politikere i dag i forhold til tidligere?

Det er tydelig å se at døve, foreldre og døvepedagoger har en slags sosial kamp på Facebook, der den sosiale følelsen av å samles mot makten er sterk: Dette er en kamp mot sosial nedvurdering/krenkelse. Jeg siterer fra den tyske sosialfilosofen Axel Honneth:

”De erfarte ydmykelsene skaper en affektiv spenning som individet bare kan utløse gjennom aktiv handling. At denne nye praksisen kan ta form av politisk motstand, gir seg av de mulighetene for moralsk innsikt som nødvendigvis inngår i de negative fornemmelsenes kognitive innhold. Menneskelige subjekter kan ikke reagere følelsesmessig nøytralt på sosiale krenkelser som for eksempel fysisk mishandling, nektelse av rettigheter og nedverdigelser, og det er dette som gir de normative mønstrene for gjensidig anerkjennelse en viss mulighet til å bli realisert innenfor den sosiale livsverdenen. Enhver negativ følelsesreaksjon som inngår i erfaringen av ringeaktede anerkjennelseskrav, gir det berørte subjektet mulighet til å erkjenne den påførte uretten og gjøre den til en motivasjon for politisk motstand” (Honneth 2008:147).

Det er nettopp dette vi gjør. En slags norsk Deaf Power! (Døv Makt!)

Litteratur:

Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse

Sander, T. J. (1993): Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år

Hordaland Regionlag; fagdag

Hordaland Regionlag; fagdag: "– Sendt ved hjelp av Google-verktøylinjen"

Den moderne galskap

Kunnskapsdepartementet har den 1.februar vedtatt inntaksstopp ved tre statlige grunnskoler for hørselshemmede. De som skal bli nedlagt er følgende skoler: Skådalen skole i Oslo, Hunstad skole i Bergen og Nedre Gausen skole i Holmestrand.

A.C. Møller skole i Trondheim blir den eneste skole i Norge som skal ha landsdekkende inntak med statlig tilbud om heltids grunnskoleopplæring i og på tegnspråk.

Vedtaket innebærer at de tre nevnte skolene som skal nedlegges kan fortsette driften ut skoleåret 2013-2014. De gjenværende elevene, som da enten vil ha nådd ungdomstrinnet eller fullført grunnskolen, kan bli til dette året.

Begrunnelsene for disse nedleggelsene er at i de siste årene har antallet hørselshemmede elever ved disse skolene minket betraktelig. Flere og flere foreldre har valgt å la sine hørselshemmede barn til å gå på vanlig skole, i stedet for å bruke tilbudet om heltids statlig grunnskole for hørselshemmede.

Denne hendelsen i døves historie er bare en av mange. De fleste hendelsene inneholder endringer forårsaket av vitenskapene medisin, pedagogikk og ikke minst politikken. La oss se på noen eksempler. I året 1880 ble det holdt en stor og viktig kongress i Milano, den såkalte døvelærerkongressen. Der ble temaet metode i undervisningen av døve tatt opp, og drøftet av døvelærere fra hele verden. Konklusjonen ble at ”talemetoden” burde utvikles videre. Dermed ble tegnspråket sterkt nedprioritert. Dette ble et veiskille som fikk alvorlige konsekvenser for døve. De ble med dette frarøvet sin frihet til å utvikle seg naturlig.

Denne situasjonen varte ved til ca 1960, da den amerikanske tegnspråkforskeren og filologen William C. Stokoe (selv hørende) ved University of Gallaudet i USA skrev en avhandling om tegnspråkets stilling i forhold til andre språk. Denne avhandlingen skapte ny forståelse og nytt perspektiv på et språk som i mange år før 1960 var sterkt nedvurdert med den følgen at døve barn nærmest bare fikk tilgang til undervisning basert på ”talemetoden” ved opplæring i skrift og lesning. Stokoe fant, under sitt studium av døves språk, at det amerikanske tegnspråkets (ASL – American Sign Language) grunnleggende og unike grammatikk, syntaks og struktur var å sidestille med andre respektive talespråk i verden. (Andre lands tegnspråk sidestilles med amerikansk tegnspråk.) Avhandlingen ble et viktig bidrag til større forståelse for tegnspråkets plass blant de menneskelige språkene, og fikk en sterk posisjon i den lingvistiske vitenskapen, anerkjent av lingvister verden over. Dette skapte diskusjoner også innenfor det døvepedagiske miljøet. Den norske språkforskeren Marit Vogt-Svendsen skriver i sin bok Norske døves tegnspråk at ”[i]nnenfor enkelte kretser har det i løpet av den siste tyveårsperioden vært en merkbar endring i diskusjonen om døveundervisning. […] På 60-tallet og frem til begynnelsen av 70-årene ble utsagn om at tegnspråk er selvstendige språksystemer, og at det måtte få konsekvenser for opplæring av døve barn, bare neglisjert. I neste tiår ble de samme ytringene ikke lenger overhørt, men møtt med bastant motstand som utløste heftig debatt. I tiden rundt 1980 kunne en merke en viss nysgjerrighet etter å få vite mer om døves tegnspråk. Undersøkelser viste at det ikke var mindreverdig i forhold til talespråk, at det snarere var en forutsetning enn en hindring for døves språkutvikling”.

Så kom CI (cochleaimplantat) inn i bildet. Utviklingen av dette digitale, innopererte høreapparatet skapte høye forventninger hos den medisinske og pedagogiske vitenskapen, men uro og usikkerhet hos døve. Dette makt og motstand-forholdet skapte konflikter. Den medisinske vitenskapen argumenterte sterkt for at CI-opererte barn kun skulle få tale- og lydtrening, og ikke tegnspråk. Dette skapte sterke reaksjoner hos døve og en god del døvepedagoger, som argumenterte for at en slik utvikling førte til segregering. Døve har gode erfaringer fra undervisning i og på tegnspråk før CI-utviklingen kom, og kan fungere som gode rådgivere.

Så kom nedleggelsesspøkelset i 1990. Døveskolene har gjentatte ganger blitt reddet. Men nå er det punktum. 3 statlige grunnskoler som er bygd opp til skikkelige skoler for hørselshemmede blir nedlagt. Dette er et faktum vi må se i øynene. Jeg mener at døve lider under vitenskapenes og politikernes ”andre form for galskap”. Uttrykket kommer fra den franske filosofen Michel Foucault. Han skrev et fengslende verk kalt Galskapens historie. I forordet skrev han at galskapens historie begynner med to viktige sitater, Blaise Pascals ”Menneskene er i sitt vesen så gale at det ikke å være gal bare er en annen form for galskap” og Fjodor Dostojevskijs ”Man kan ikke overbevise seg om sin egen sunne fornuft ved å sperre inne sin nabo”. Disse sitatene kan tolkes som to momenter ved Foucaults prosjekt, der Pascals sitat antyder synet på fornuft og ufornuft før den store innesperringen av mennesker som samfunnet på en eller annen måte fant noe avvikende med, fant sted.

Når det gjelder i vår egen tid, mener jeg at det er galskap å legge ned døveskolene og la hørselshemmede få tilbud ved lokale skoler, som ikke har tilstrekkelig kunnskap om dem, og at selv døve som bor langt fra Trondheim, må gå på skole der hvis de vil benytte seg av det statlige grunnskoletilbudet. Det er galt å legge ned slike viktige skoler uten å ta en konstruktiv samtale med de døve selv. Her følger jeg eksempelet fra Terje Basilier, avdød norsk døvepsykiater, som sier i boken Hørselstap og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv, om det at man ikke tok hensyn til døves egne erfaringer: ”På bakgrunn av de døves egne synspunkter og ønskemål er det bemerkelsesverdig at det hørende fagpersonell som har ledet den pedagogiske utvikling ikke har tatt hensyn til de døves erfaringer. Selv om målsetningen for undervisningen har vært ideell, så kommer man ikke forbi spørsmålet om fagpersonalets synspunkter har avspeilet noe av samfunnets holdning til mennesker som er annerledes” (Basilier 1973:85).

Litteratur:

Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i sosialpsykiatrisk perspektiv

Foucault, M. (2000): Galskapens historie i opplysningens tidsalder

Vogt-Svendsen, M. (1983): Norske døves tegnspråk

Kilde:

 http://www.udir.no/Artikler/_Tjenester/Statped---direktoratets-spesialpedagogiske-verktoy/Inntaksstopp-ved-tre-statlige-grunnskoler-for-horselshemmede/

Anerkjennende ord

Ved en tilfeldighet møtte jeg en hyggelig mann. Han bød på en liten samtale med meg. Det var for meg ganske uvanlig. Han spurte meg om hvordan det gikk med filosofistudiene, og når mastergraden blir ferdig. Jeg svarte at det gikk bra og at masteravhandlingen blir levert inn omkring i midten av mai. Han uttrykte med stor begeistring for mitt arbeid. For et anerkjennende ord! Som takk tilbake var dette en form for gjensidig anerkjennelse fordi han ga positive tilbakemeldinger. 

Da samtalen var over, fikk jeg en slags brusende følelse i kroppen. En slik bekreftelse fra denne mannen betydde mye for mitt eget praktiske selvforhold. Alle viktige parametre som selvtillit, selvaktelse/-respekt og selvverdsettelse ble styrket. Min egen tro for meg selv, respekt for meg selv og egen verd som jeg har grunn til å tro at jeg kan bidra noe til meg selv. Det er utrolig mye kraft et anerkjennende ord kan gi! Nå kan jeg forstå hvor mye gjensidig anerkjennelse på individnivå kan bety for alle mennesker. Det er nettopp dette vi oppnår vår personlige og autonome selvrealisering. På denne måten blir det lettere for mennesker med positiv praktisk selvforhold å forholde seg til andre mennesker. Dette innebærer sosial tillit, sosial aktelse/- respekt og sosial verdsettelse. Vi må ha disse verdiene for å bevare vårt samfunn, det såkalte institusjonsnivå. Men det er ikke alltid suksess i samfunnet. Det er alltid minst en konflikt i ulike områder. Områder som arbeidsliv, næringsliv, politikk, utdanning, familie osv. Slike konflikter kan gå utover hvert enkeltes praktiske selvforhold på en negativ måte, for å si dette på en sosio-psykologisk forstand.

Derfor lever vi  i et samfunn full av sosiale patologier. Sosiale patologier  "tilhører ikke kun de som hemmes i intakt selvrealisering som et individuelt problem. Sosiale patologier tilhører alle rasjonelle aktører i fellesskapet. De som ikke rammes av dem i direkte følbar tilstand hindres også i å realisere seg som intakte så lenge patologiene eksisterer. ”Kamp for anerkjennelse” kan dermed ikke bare forstås som kampen til de som opplever å ikke kunne realisere sin rasjonalitet fullt ut. Det er også en kamp som alle bærer et moralsk ansvar for å føre fordi vi i vid forstand aldri kan realisere oss fullt ut så lenge det eksisterer patologier” (Kermit 2010:58)

Hvis vi bruker sosiale patologier som erfaring, kan vi lage normative retningslinjer i form av teori samtidig øke kunnskap om betydningen av gjensidig anerkjennelse. På denne måten kan vi gjennomføre og skape et bedre samfunn. Det er alltid slike utviklingsprosesser i samfunnet vi prøver å forstå som ødeleggende feilutviklinger, eller som "sosiale patologier" (Hansteen 2010:107). Slike feilutviklinger er viktige å gripe inn og prøve å skape orden i disse. Derfor er det viktig å være seg bevisst å bruke normative retningslinjer for å skape et godt samfunn. Når et individ gjør en feil, lærer det av det og retter opp etter seg. Dette er på individnivå. Slik kan også samfunnet gjøre en feil, og menneskene tar seg sammen og drøfte (f.eks. i politikken) om hvordan problemene forstås og løses. Etter denne drøftelsen kan man lage normative retningslinjer og sette det ut i praksis på en eksperimentell måte. Dette er institusjonsnivå. Slike nivåer kan oppfattes som en hermeneutisk fremgangsmåte. Dette betyr på en enkel forklaringsmåte: Førforståelse - delforståelse - helhetsforståelse av det hele. Men det er et stort men: Samfunnet er i stadig forandring, og dermed revurderes hele systemet. Dette minner meg litt om Nietzsches berømte teori om den evige gjenkomst. Ting kommer alltid tilbake. Vi blir aldri kvitt slike sosiale patologier. Tiltross for slike sosiale patologier i samfunnet, er gjensidig anerkjennelse et nøkkelbegrep til å løse mange problemer. Tenker her på Taliban-regimet og andre muslimske og kristne/katolske/jødiske grupper. Hvis de ikke anerkjenner hverandre, så blir det ikke fred mellom disse. Hele verden er komplisert og sammensatt! 

Mitt motto: Vi må anerkjenne hverandre gjensidig uansett bakgrunn, erfaringer, alder, kunnskap, annerledeshet, osv. Om man er homofil, fortjener han anerkjennelse. Ettersom han er et menneske på lik fot med andre heterofile mennesker. På samme måte: Om man er døv eller blind, fortjener hun også anerkjennelse, fordi hun er et menneske. Undertrykking må fremmedgjøres!  I praksis er dette umulig, men det må være mulig å redusere mest mulig undertrykkelse i hele verden. Eller er det ikke? Mulighetene er der, men vi ser dem ikke klart! Liksom vi sitter for godt inne i Platons hule.

Litteratur:

Kermit, P.S. (2010): Etikk etter cochleaimplantering av døve barn. En undersøkelse med fokus på anerkjennelse, identitet og språk. Trondheim: NTNU

Hansteen, H.M i Pedersen, J. (red.)(2010): Moderne politisk teori. Oslo: Pax forlag A/S

En kritikk mot Olaf Hassel

Jeg leser overlege dr. med. Terje Basilier sin doktorgradsavhandling Hørselstap og egentlig døvhet i et sosialpsykiatrisk perspektiv med interesse. Med følgende sitat hentet Basilier fra Døves Tidsskrift nr. 7/1971 der amatørastronomen Olaf Hassel skrev en artikkel med tittelen "Hvorfor brukes ordet "døvstum"?":

"Som elev på døveskolen for omkring 60 år siden var jeg lei av ordet døvstum, som vanligvis ble brukt i avisene. I de etterfølgende årene kunne jeg som voksen ikke skjønne hvorfor dette ordet var så seiglivet i norsk presse" [...] "Omsider fant jeg en naturlig forklaring på hvorfor de hørende bruker uttrykket døvstum. Det kommer av at vi døve vanligvis bruker tegnspråket oss imellom, sammen med lydløs tale. Vi ledsager tegnspråket med tale, men uten å bruke stemmen. Dette fører til at de hørende betrakter oss som stumme. Det er derfor vår egen skyld at de hørende bruker uttrykket "døvstum" og ikke "døv". De hørende hører stadig stemmer i sin nærhet - røster fra mennesker som snakker med hverandre. For dem er det noe usedvanlig at de ikke hører stemmer når døve snakker med hverandre. Vi gjør tegn og "hvisker". Det er da uunngåelig at dette gjør sterkt inntrykk på de hørende, som tror vi er stumme" (Basilier 1973)

Før Olaf Hassel ble en voksen mann, viser det seg at han visste hva ordet døvstum betydde da han gikk på døveskolen. Det er et interessant perspektiv. Når jeg prøver  å tenke tilbake i min tid på døveskolen, har jeg ikke skjønt hva døvstum egentlig betydde. Da Olaf Hassel var ferdig med skolelivet, bekjempet han dette ordet. Som mange av oss døve forstår, innebærer ordet 'døvstum' et negativt ladet begrep. Det har en sammenheng  med tiden tilbake til den greske filosofen Aristoteles (omkring 300 f.v.t.) der han påsto at når man ikke kunne høre, kunne man ikke utvikle seg intellektuelt. Den som ikke kunne høre, ble "degradert" til dyr. Det aristoteliske vitenskapsidealet hadde en meget sterk innflytelse utover hele middelalderen. Etter ca. 1500- eller 1600-tallet endret dette synet seg. Det ble lagt mer og mer pedagogiske utfordringer til å undervise døve uansett metoder. Når Hassel skrev:  

"Det kommer av at vi døve vanligvis bruker tegnspråket oss imellom, sammen med lydløs tale. Vi ledsager tegnspråket med tale, men uten å bruke stemmen. Dette fører til at de hørende betrakter oss som stumme",

forstår jeg at dette er et karaktertrekk som viste en holdning fra forgangen tid at de døve snakket et stumt språk med andre døve. Kommunikasjonen mellom dem var lydløs eller merkelige og uforståelige lyder.  Det måtte være en av grunnene til at Aristoteles, som selv var hørende,  betraktet dem som stumme eller vesener med rare lyder. Dermed fordømte han dem til dyr. Dette er min fortolkning. Sett at døve imellom var normalt, vil jeg med dette reagere Hassels påstand med interesse:

"Det er derfor vår egen skyld at de hørende bruker uttrykket "døvstum" og ikke "døv". De hørende hører stadig stemmer i sin nærhet - røster fra mennesker som snakker med hverandre. For dem er det noe usedvanlig at de ikke hører stemmer når døve snakker med hverandre. Vi gjør tegn og "hvisker". Det er da uunngåelig at dette gjør sterkt inntrykk på de hørende, som tror vi er stumme"

Vår egen skyld? Hva i all verden kunne denne anerkjente amatørastronomen påstå noe slikt? Var det døves skyld når slike personer som lærere, leger osv fokuserte på det perfekte idealet? Et ideal som kun perfekte mennesker kunne fungere godt. Etter min mening var det ikke de døves feil, men derimot ofre for den annen form for galskap som den franske filosofen Michel Foucault har skrevet i sitt verk Galskapens historie med følgende tekst fra en av mine gamle semesteroppgaver på filosofistudiet: 

Forordet i Galskapens historie begynner med to viktige sitater som betyr mye for Foucault, nemlig Pascals[1] ”Menneskene er i sitt vesen så gale at det å ikke være gal bare er en annen form for galskap” og Dostojevskijs[2] ”Man kan ikke overbevise seg om sin egen sunne fornuft ved å sperre inne sin nabo”. Disse sitatene kan tolkes som to momenter ved Foucaults prosjekt, der Pascals sitat antyder at synet på fornuft og ufornuft, før den store innesperringen rundt år 1650 fant sted, ikke har skilt lag, at galskapen var en del av fornuften, som en erfaring av galskapen. Men så sier Dostojevskij, som levde senere enn Pascal, at mennesket begynte å studere galskap som en ”sykdom”, som noe som ikke finnes hos normale mennesker (Schaanning 2000), og dermed ble galskapen redusert til et forskningsobjekt. Med dette startet fenomenet psykiatri som en vitenskapsdisiplin. På den måten har man i psykiatrien fjernet det som er det mest grunnleggende ved det å være et menneske for den gale og redusert ham til å være ”syk”. Her ser det ut til at psykiatrien har realisert det Pascal kaller ”[…]en annen form for galskap”. Med dette menes at de som driver med vitenskap om ulike områder knyttet til galskap, som for eksempel psykiatere og leger, ligger under for en annen form for galskap. Som Schaanning skriver i Fortiden i våre hender:

            ”[…]galskap er å tro at de selv ikke er gale” (Schaanning 2000).

Denne andre formen for galskap har fått psykiatere og leger etc. til å tro at de, ved å gjøre galskapen til et vitenskapelig objekt i og med innesperringen av de gale i sinnsykehuset, driver en vitenskap som representerer sannheten. Altså er galskapen et sannhetsanliggende for psykiatrien (Schaanning 2000). 

Med dette mener jeg at det er som ofre døve mennesker har måttet lide under en slik galskap opp gjennom en lang historie. Dette har eksistert seg helt tilbake til Aristoteles sin tid. Hassels påstand er derfor feilaktig, etter mitt syn.  For å unngå det anakronistiske perspektivet tar jeg selvfølgelig hensyn til at Hassel levde fra en annen tid enn vår.  Med den kunnskapen og erfaringen han hadde fått med seg kan aldri sammenlignes med vår egen tid. Aristoteles, i likhet med andre filosofer, kan ha tatt mye feil. Det samme med Hassel også. Takket være vår tids forskning og oppdagelser har gjort oss masse kunnskaper om den døvehistorien bak oss. I vår egen tid er det en annen kunnskapsstruktur som er i stadig forandring i forhold til henholdsvis Aristoteles' og Hassels tid. Men ingen av oss vet at den og den kunnskap er eksakte eller misvisende. Tenker her på paradigmeskifter mellom normalvitenskap og små/store revolusjoner a la Kuhn. Kunnskaper er derfor i stadig forandring. 

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver: "Bare ved den største kraftanstrengelse i nutiden, kan dere tillate dere å tyde det forgangne".  Det vil si at vi bare kan forstå tidligere tiders mennesker, deres tanker og handlinger - i forholdet til naturen som ellers - ved den høyeste utvikling av vår egen innlevelsesevne (Hegge 1993).

---

[1] Blaise Pascal (1623-1662), fransk matematiker, teolog, fysiker og filosof

[2] Fjodor Dostojevskij (1822-1881), russisk forfatter

Litteratur:

Basilier, T. (1973): Hørselstap og egentlig døvhet i et sosialpsykiatrisk perspektiv

Hegge, H. (1993): Mennesket og naturen 


Kuhn, T. (2002): Vitenskapelige revolusjoners struktur

Madsen, Ø. (2007): Døves stilling i samfunnet frem til vår tid sett i lys av Foucaults filosofi om annerledeshet – ble de behandlet som gale?

Schaanning, E. (2000): Fortiden i våre hender. Foucault som vitenshåndtør. Bind 2

Begrepet "stillhet" 2

For meg personlig er stillhet en viktig del av mitt liv. Stillhet forbinder jeg med søking etter en tilværelse som gir meg tilfredshet, harmoni og sinnsro. Det finnes mange måter å søke stillheten på. Dra på hyttetur, gå på skitur/fjelltur/skogstur, se på film, spise og nyte maten osv. er for meg veien til stillhet. Veien til stillhet på denne måten er for meg veldig positiv bare hvis jeg føler behov for det. Behovet for refleksjon og selvomsorg er noe jeg har sans for. Gjennom refleksjon bruker jeg den nietzscheanske fremgangsmåten: Omvurdering av alle verdier, endring av selvet etter behov og erfaring, og skape min skjebne. På denne måten praktiserer jeg omsorg for meg selv. Dette betyr å bearbeide og bevare min personlige integritet, utvikling og autonomi med tanke på mine valg og handlinger ut fra nuet. Fortiden er noe som er historisk betinget og kan derfor ikke forandres. Personlig historie er noe vi må bære resten av livet, og er vår læremester i omvurderingen av alle verdier. Nåtiden er noe vi arbeider for å skape vår skjebne. Til dette kreves det vilje til makt, som betyr å styre over eget liv gjennom  å tenke selv og ta egne avgjørelser. Fremtiden er fulle av muligheter. Derfor er fremtiden noe bevegelig. Så bevegelige at vi må ha holdepunkter i nåtiden. 

Jeg vil understreke at mennesker har sine egne fortolkninger, oppfatninger og erfaringer knyttet til stillhet. Jeg går ikke med på å være enig med filosofer, teologer, psykologer om hva stillhet betyr. Men jeg lar meg lytte til deres erfaringer og råd. Jeg kan studere ulike definisjoner og lære/dogmer fra ulike perspektiver. På denne måten kan jeg vurdere og ta egne valg. Ingen andre skal foreta valg og handling for meg. For ellers vil jeg være et offer for flokkdyrmentalitet. Det vil jeg helst unngå. Flokkdyrmentaliteten gir meg ikke stillhet. Bare når jeg søker en tilværelse som gir meg tilfredshet, harmoni og sinnsro. Om det er i en sosial eller i en ensom tilværelse i en positiv forstand.     

Jeg ønsker dere en fredfull adventstid.

Begrepet "stillhet"

Stillhet kan oppfattes synonymt som:  silentium, taushet, bortglemthet, fred, glemsel, lydløshet, ro.

Før sommeren 2010 hadde jeg en liten undersøkelse. Jeg stilte et spørsmål til to studenter:

"Er stillhet skremmende/knugende for hørende?"

Svar 1:

"Det virker jo ofte sånn. F.eks. når man begynner å snakke med seg selv eller synge hvis det blir stille for lenge. Men jeg er ikke helt sikker. Det er så sjeldent jeg opplever stillhet."

Svar 2:

"Jeg qua hørende er vel heller alltid allerede "innenfor" en verden av lyd. Stillhet blir i så måte bare en negasjon av en verden som "egentlig" konstitueres av lyd. Stillhet for meg konstitueres således gjennom en ikke-lyd, eller en forventning-om-en-lyd-som-straks-skal-komme. Kanskje er således "stillheten" fundamentalt sett annerledes for deg som døv?"

Interessante svar!

I dag møtte jeg en bachelorstudent i studentkaféen. Vi satt og snakket sammen om alt mulig. Like før slutten av samtalen, nevnte han at han måtte finne en plass i en lesesal for å få ro. Han sa at når han prøvde å lese i kaféen, var det nesten håpløst å konsentrere seg om stoffet. Det ser ut som om man er seg bevisst behovet for stillhet. Således er dette situasjonsavhengig. 

Min tese er at når man som hører, sitter lenge i et lydløst rom og ingenting gjør eller skjer noe: da kan stillheten være skremmende/knugende. 

Ut fra de svar jeg har funnet, bekrefter noe om denne stillheten. Det er noe som om når jeg er nede under vannet for å holde pusten lenge som mulig. På tampen av tiden blir jeg litt redd og da tenker jeg:  Jeg må ha luft for å puste!

Men stillhet kan også være noe positivt. Jeg tenker meg på selvomsorg blant oss. Vi trenger tid å trekke litt tilbake for å reflektere over egne livssituasjoner. For eksempel har munkene i bestemte klostre vanvittig mye stillhet. Det handler først og fremst om det å være seg bevisst stillhet i sitt forhold til Gud. 

Men hvis man da ikke er seg bevisst behovet for stillhet, kan stillheten være skremmende/knugende. 

For oss døve kan stillheten også være skremmende/knugende. Vi er avhengig av bevegelser for øye. Når en døv person er lenge i et ikke-bevegelig rom, føler man selvfølgelig stillhet. Når ingenting skjer noe bevegelig i rommet, kan det bli kjedelig. Noen søker andre for å få selskap.

Min konklusjon: 

På en eller annen måte kan stillheten utløse rastløshet hos døve like mye som for hørende.