Erindringer om møtet med to ulike verdener

Jeg kommer med en erindring her. En erindring som er fra 1975. En vakker dag i august-måned kjørte min far meg fra barndomshjemmet mitt på Skoppum (ca. 10 km vest for Horten i Vestfold) til døveskolen i Holmestrand. Den gangen het skolen Holmestrand offentlige skole for døve. Skolen hadde et stort skoleinternat. Elevene bodde der. En grunn til at elevene bodde der, var at de kom langt fra hjemstedene. Siden det ikke var tilbud til døve elever på lokale skoler den gangen. Jeg fikk oppleve å bo der i ett år.

Såvidt jeg kan huske, var det gjerde rundt og en stor port ved inngangen til skolens område på min aller første skoledag. Jeg sto ved porten og spurte min far om hvorfor det sto port der. Jeg kan ikke huske hvorfor det var slik. Skulle porten bli låst etter at mine foreldre reiste hjem? Liksom de spedalske/lepra-rammede individer ble innesperret i interneringshusene som  St. Jørgens hospital i Bergen. For en grusom tanke! 

Til min store begeistring og glede for møtet med andre døve elever som brukte levende tegnspråk. Jeg kom lett i kontakt med dem. Det var et språk som døve forsto hverandre. Mange spilte fotball på grusbanen like ved skoleinternatet. Det var den ene verden jeg møtte. Det var da jeg opplevde en slags fri utfoldelse som barn etter "de 7 hvite år". Dette menes en kunnskap som den døve gikk mye glipp av, det som kalles "taus" kunnskap på grunn av manglende naturlig kommunikasjon. I motsetning til dette: "organisert" kunnskap som hørende fikk gjennom sin naturlige kommunikasjon med foreldre, familiemedlemmer, venner osv. Et eksempel på dette som jeg brukte mye i mine forelesninger for grupper av foreldre på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve: 

Det var en gang min bror (hørende) og jeg var på en pub i Horten. Jeg var rundt 18-19 år gammel. Jeg ble spandert et øl av ham. Jeg så en bestemt pris for to øl. La oss si 40 kroner. Han betalte 50 kroner, der han ba kelneren om å beholde resten. Jeg reagerte på dette og påsto at han burde betale kun 40 kroner. Han spurte meg om jeg hadde hørt om begrepet driks eller tips. Jeg hadde aldri hørt det før. Jeg skjønte ikke noe av dette i starten. Han fortalte historier om våre bilturer med mor og far. I ny og ne, under slike bilturer, gikk vi til restaurant for å spise middag. Etter at vi var ferdig med å spise, diskuterte mine foreldre om hvor mye til overs skulle de betale. Det var da min bror fikk med seg begrepet driks/tips allerede da han var gutt. Da skjønte jeg at jeg gikk glipp av en god del kunnskap som et hørende barn skulle ha fått med seg. Meningen med driks/tips var å vise at vi var fornøyde med servicen. 

Tilbake til livet på skolen. Der møtte jeg lærere og internatassistenter. Noen av dem kunne litt mer eller mindre tegn til tale. De fleste av dem kunne ikke tegnspråk som døve elever selv brukte. Hvordan kunne døve elever kommunisere med dem som ikke kunne tegn til tale? Det var som å snakke til et tre. I undervisningssammenheng var jeg en av de heldige som hadde en lærer som var dyktig til å bruke tegn til tale. Begrepet "tegn til tale" er ikke det samme som norsk tegnspråk. Fordi norsk tegnspråk er basert på egen grammatikk og struktur. Tegn til tale var et slags hjelpemiddel i undervisningen slik at elevene skulle mestre det norske skrifts- og talespråket. For meg var denne metoden vellykket. Dette skyldes nok at jeg var ganske flink i språk. Men det verste jeg hadde opplevd i møtet med den andre verden, var de fleste av internatassistentene som ikke kunne beherske tegn til tale godt nok. Dette skapte problemer for begge parter. Derfor brukte de makt for å styre rutinene på internatet, bare fordi de ikke kunne forstå de døves budskap på tegnspråk. Da opplevde de fleste døve en eller annen form for innadsrettethet. Døve elever var som regel reaktive i sin vilje til makt. Vilje til makt betyr at en person styrer over sitt eget liv. Jeg glemmer aldri min frykt (og andre døves) for slike autoritære holdninger som assistenter og noen lærere hadde. Disiplinære teknikker ble brukt og døve ble systematisk føyelige med tiden. Døve ble overvåket. Alt vi gjorde, ble registrert og journalført.  

Denne teksten er bare en liten bit av virkeligheten. Jeg kommer til å skrive mer om dette etter hvert.