I dag var jeg med min sønn, Filip André, til en julecup i futsal i Fyllingsdalen (Bergen). Han spilte 3 kamper. Jeg satt på tribunen og heiet på laget hans. Hver gang jeg hadde lyst til å kommentere hans spill etter hva jeg hadde sett, ble han litt irritert og lukket øynene. Litt sur, kanskje. Slike kommentarer er f.eks. : "Du bør konsentrere deg litt bedre i forsvarspillet, og ikke stå og prate med spillerne mens spillet var i gang." Men når jeg sa: "Bra jobba!", smilte han tilbake og takket. Jeg tenkte bare på det beste for han. Men han forsto ikke de negative poengene, bare positive. Er det normalt? Det er jo tross alt motganger som gjør oss til bedre i noe. Men Filip er jo fortsatt en liten gutt som ikke forstår de negative kommentarenes betydning. Derfor er ros veldig viktig i hans fase som lekende fotballspiller. Kanskje jeg som far og gammel fotballspiller må dempe litt ned mine forventninger til han? Jo, jeg tror det er best slik. Fotball er ikke alt i livet, men at den er lek og moro. :=)
Men en slik holdning kjente jeg igjen fra min tid i FK Ørn (1984-1987). Faren min pleide å komme for å se på kampene jeg spilte. Hver gang jeg gjorde mer eller mindre tekniske feil på feltet eller på streken, kom han med sine kommentarer, både under pausene og etter kampene. Jeg likte ikke å høre de negative kommentarer. Det ble sånn at jeg ofte klikket for meg hver gang faren min kommenterte. Fordi han hadde en spesiell måte å kommentere på, som irriterte meg. Det førte ofte til "krangler" hjemme. I dag har jeg bare å takke ham for hans beste måte å gjøre meg oppmerksom på å forbedre mine kvaliteter som keeper for Ørn. :=)
Men i dag, når jeg så på min sønn, forsto jeg hvordan faren min ville med meg. Han ville bare sitt beste for meg. Som regel spilte jeg ofte jevnt og godt. Men det var fordi jeg synes faren fokuserte for mye på det negative og lite på det positive. Det var dette Filip kanskje følte når jeg kommenterte det. Det er ikke alltid lett å være far. :=)
Kanskje best jeg ikke kommenterer mer, men gir bare ros. Resten får treneren hans ta seg av.
Fikk en melding fra Edvard Rundhaug med hans tekst (15/11-10):
SvarSlett"Litt interessant - hva med evt. kollisjonskurs med lagets trener på linja? Hørselshemmet i en hørende verden har noe mindre kontroll på banen hva som blir sagt?"
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettEdvard kom med interessante spørsmål. Slike spørsmål er ikke nytt, men disse er veldig aktuelle i forståelsen av problematikken knyttet til det å være hørselshemmet i en hørende verden. Min egen erfaring tilsier at det er et klart problem med mindre treneren kan tegnspråk eller tolken er tilstede. Jeg tror det er mange kollisjonskurs mellom trenere og hørselshemmede utøvere i ulike idretter. Det treneren har tenkt og sagt, oppfattes ikke av den hørselshemmede. Dermed kan utøveren gjøre noe på banen som treneren ikke ønsker at denne utøveren skal fungere som del av laget. Derfor skaper det ofte problemer for utøveren og at denne utøveren ofte blir satt til side av prioriteringen. Det oppleves som ofte vondt og sårende. Jeg har mange ganger opplevd det slik. Først og fremst er problemet kommunikasjon. Det er helt klart, Edvard. Mange hørende utøvere får fortløpende beskjeder hva angår spillet. Hørselshemmede opplever det motsatte - som taus kunnskap. Et gløtt av denne kan jeg vise til det eksemplet om driks/tips i en side (Erindringer om møtet med to ulike verdener) av denne bloggen min. Det er akkurat den samme typen.
SvarSlett